En prøve for russisk rett

8. mai 1998 la det russiske sikkerhetspolitiet (FSB) fram sitt sjuende forslag til tiltale mot Aleksandr Nikitin. Han er fortsatt tiltalt for høyforræderi i form av spionasje (paragraf 275 i Russlands straffelov).

Det faktiske grunnlaget for anklagen er det samme som før: Under arbeidet med Bellonas rapport om den radioaktive forurensningen i Russlands nordflåte, skal Nikitin ha samlet inn og overlevert til utlandet opplysninger om ulykker på atomubåter som ifølge russisk lovgivning er klassifisert som statshemmeligheter.

Da Nikitin skal ha begått sine «ulovlige handlinger» (februar til september 1995) foretok imidlertid den russiske loven om statshemmeligheter fra 1993 ingen slik klassifisering. Det het riktignok i paragraf 5 at opplysninger innen de der oppregnede kategorier «kan» klassifiseres, men selve klassifiseringen skulle skje etter den prosedyren som er beskrevet i paragraf 9: dels ved departementale dekreter og dels ved presidentdekret. Når det i de tidligere tiltaleutkastene er sagt at Nikitin har overlevert opplysninger som er statshemmeligheter ifølge lovens paragraf 5, jf. punkt 6 og 7 i presidentdekret 1203:95 fra 30. november 1995 og en rekke punkter i forsvarsdepartementets hemmelige dekreter 071:93 og 055:96, er grunnen nettopp at paragraf 5 slik den lød i 1995 ikke kan stå alene.

Paragraf 5 kan imidlertid heller ikke suppleres med disse dekretene. Det vil enten stride mot grunnlovens artikkel 15 nr. 3 som forbyr at noen straffeforfølges for brudd på lovgivning som ikke er offisielt publisert, eller mot tilbakevirkningsforbudet i artikkel 54. Etter inngripen fra Russlands riksadvokat, har derfor FSB i den nye tiltalen fjernet alle referanser til de ovennevnte dekretene. Med dette har FSB tilsynelatende gitt tiltalen et ytre ferniss av legalitet, men siden den nå kun viser til paragraf 5 i loven om statshemmeligheter har FSB gått fra noe som er ille til noe som er enda verre. Når paragraf 5 ikke kan brukes alene, må tiltalen suppleres med andre bestemmelser som både var offisielt publisert og i kraft i september 1995. Den tiltalen FSB la fram 8. mai 1998, har intet slikt supplement og har derfor ikke noe juridisk grunnlag i det hele tatt .

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den eneste forskjellen mellom den siste tiltalen og den forrige fra 24. februar 1998 er at selve referansene til de dekretbestemmelsene Nikitin skal ha overtrådt er fjernet. Men tiltalens angivelse av hva slags hemmeligheter han anklages for å ha overlevert, består fortsatt av fraser som åpenbart er hentet fra disse bestemmelsene. Lovens paragraf 5 har for eksempel ingen formulering som tillater at opplysninger om «tap av våpen- utrustning og militær teknologi i freds-tid» kan klassifiseres. Når det i tiltalen likevel står at Nikitin har overlevert opplysninger om slike tap og at dette «regnes som statshemmeligheter» er grunnlaget ikke paragraf 5, men de hemmelige dekretene.

Tiltalen er dessuten fortsatt basert på den ekspertvurderingen FSB fikk gjennomført i mai 1997. Denne inneholder en analyse av hvorfor det ikke er grunnlovsstridig å bruke hemmelige dekreter som grunnlag for en straffesak og konkluderer med at Bellona-rapportens kapittel 8 ifølge dekret 071:93 og 055:96 inneholder statshemmeligheter. Det følger imidlertid av en ordre fra Russlands riksadvokat 27. januar 1997, at denne ekspertvurderingen ikke skulle baseres på hemmelige dekreter. Følgelig er ordren ikke overholdt og FSBs endring av tiltalen kun av kosmetisk art. Selv om referansene til dekretene er fjernet, er også den siste tiltalen basert på disse.
Det er etter dette ikke lett å forstå hvorfor riksadvokaten i et brev 21. april 1998 til Nikitins forsvarere, med henvisning til den ovennevnte ekspertvurderingen uttaler at anklagen «om statsforræderi (og) innsamling og overlevering av opplysninger som utgjør statshemmeligheter, er berettiget». I brevet vises det også til at FSB er beordret å fjerne alle referanser til hemmelige og tilbakevirkende dekreter fra tiltalen fordi bruk av slike dekreter i en straffesak «er grunnlovsstridig». Riksadvokaten ser imidlertid ikke ut til å våge å ta konsekvensen av dette standpunktet, da det ville ha ledet til sakens henleggelse. Trolig ønsker han i stedet å frasi seg ansvaret for saken ved at den overføres til retten.

Dette ville vært en velkommen utvikling, dersom Nikitin hadde vært garantert en rettferdig rettssak. Men når selv ikke Russlands riksadvokat synes å ha makt til å hindre at FSB bringer for retten en tiltale uten formelt juridisk grunnlag og som de facto fortsatt er basert på hemmelige og tilbakevirkende dekreter, virker det lite realistisk at en domstol i St. Petersburg skal våge å avvise anklagene fra KGBs arvtagere og frifinne Nikitin. Grunnlaget for denne antagelsen ble forsterket da Russlands atomenergiminister, Jevgenij Adamov, i et intervju med radiostasjonen Ekho Moskvy 11. mai 1998, beskyldte Nikitin for å ha samlet inn opplysninger for å besvare «profesjonelt utformede etterretningsspørsmål» da han arbeidet med Bellona-rapporten. Videre erklærte Adamov med absolutt sikkerhet at den informasjonen Nikitin samlet inn... ikke har noe å gjøre med økologi... kaptein Nikitins materiale er teknisk informasjon om vårt militære potensiale».
Uttalelsene mer enn antyder at Nikitin, som avsluttet sin militære karriere i 1992, er skyldig i spionasje. De bryter med forbudet mot forhåndsdømming i artikkel 49 i den russiske grunnloven og artikkel 6 (2) i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) som Russland ratifiserte i februar 1998. De er også uten rot i virkeligheten. Nikitin er anklaget for å ha overlevert opplysninger om ubåtulykker som skjedde mellom 1968 og 1989. Verken ubåtene eller de konstruksjonsklassene de tilhører er lenger i bruk i Russlands marine. Videre finnes det blant sakens dokumenter en ekspertvurdering utført av en enhet innen det russiske forsvarsdepartementet som viser at praktisk talt all informasjon Nikitin er anklaget for å ha overlevert tidligere har vært publisert i åpne kilder. Men denne vurderingen har FSB ikke villet bruke, åpenbart fordi den ikke harmonerer med den spionsaken man forsøker å konstruere.

Adams uttalelser føyer seg inn i en lang rekke forhåndsdømmende uttalelser mot Nikitin, for eksempel påsto sjefen for FSB i St. Petersburg, Viktor Tsjerkesov, i et TV-intervju 27. februar 1998 at «Nikitin er spion og vi vil ikke ha noen problemer med å bevise det». Det er likevel første gang at en person på et så høyt politisk nivå som Adamov så klart antyder at Nikitin er skyldig. Det gjenstår å se om russiske domstoler vil la seg influere av hans uttalelser. Men at en samtidig som saken nærmer seg retten, opplever slike forsøk på å påvirke domstolen og opinionen gjennom forhånds-dømming i media indikerer - sammen med riksadvokatens tafatte holdning - at saken er inne i en negativ utvikling.

Det er særlig etter Russlands ratifikasjon av EMK opplagt at en endelig rettsavgjørelse vil gå i Nikitins favør. Før saken kan bringes inn for menneskerettsdomstolen i Strasbourg, må den imidlertid tas gjennom alle russiske rettsinstanser. Det kan ta flere år og for Nikitin er dette dystre utsikter. Han risikerer årelang soning under uverdige forhold i russiske fengsler før han kan få sin sak opp internasjonalt.

Dersom FSB lykkes i å få dømt Nikitin, vil han etter massiv offentlig forhåndsdømming ha blitt straffedømt uten juridisk grunnlag for brudd på hemmelig og tilbakevirkende lovgivning. Gjennom manglende innsyn i de dekretene han skal ha overtrådt, vil han dessuten ikke ha hatt noen reelle muligheter til å forsvare seg. En fellende dom vil derfor ikke bare være et nederlag for Nikitin selv, men for alle krefter som ønsker at Russland skal bli en demokratisk rettsstat. Saken er derfor langt mer enn en sak mot enkeltpersonen Aleksandr Nikitin. Den er en avgjørende prøve for hele det nye russiske rettssystemet, som på papiret går langt i å verne borgerne mot overgrep fra statsmakten.