En prøvestein for enhetsskolen

Ved Fjell skole i Drammen er det opprettet en rent ikke-norsk klasse. Tidligere undervisningsminister Jon Lilletun kalte dette et interessant eksperiment. Dosent ved Avdeling for lærerutdanning, Høgskolen i Oslo, Joron Pihl kaller det et brudd med opplæringsloven og en trussel mot enhetsskolen. Som prinsipp er det også en utfordring til den nye regjeringen.

Etnisk segregering setter enhetsskolen på en prinsipiell prøve. Ved Fjell skole i Drammen har 28% av elevene majoritetsbakgrunn og 72% av elevene har etnisk minoritetsbakgrunn. Skolen har tre førsteklasser. To av disse har både majoritetselever og minoritetselever. Én av klassene er opprettet på etnisk grunnlag. Klassen har ingen norskspråklige elever. Den består utelukkende av barn med forskjellig etnisk minoritetsbakgrunn - 28 elever i alt. Ifølge kommunaldirektøren for undervisningssektoren i Drammen er bakgrunnen for dette at 10 norske foreldre tok direkte kontakt med kommunaldirektøren fordi de var bekymret for sine barns språkutvikling og barnas sosiale nettverk («Redaksjon 21» den 6. mars). På denne bakgrunn ønsket de norske foreldrene at deres barn skulle gå i klasse med flest mulig norskspråklige barn. Kommunaldirektøren og ledelsen ved Fjell skole har tatt hensyn til dette. 22 norskspråklige elever er fordelt på to klasser med 10 norskspråklige elever i den ene og 12 i den andre. Da det ikke var flere norskspråklige elever «igjen», ble det laget en oppsamlingsklasse med utelukkende etniske minoritetselever. Foreldrene i denne klassen ønsker imidlertid at deres barn også skal gå i klasse med norskspråklige barn. Daværende statsråd Lilletun støttet inntil videre klassedelingen ved Fjell skole i Drammen.

I opplæringsloven '8-2 om organisering av klassen heter det: «Alle elevar har rett til å høyre til ein klasse. For bestemde delar av opplæringa kan elevane organiserast på andre måter. Organiseringa skal til vanleg ikkje skje etter fagleg nivå, kjønn eller etnisk tilhøyrsel.» Opprettelsen av en etnisk segregert førsteklasse kan vanskelig være i samsvar med dette. Klassen er en permanent, vanlig ordning. Klassen skal bestå gjennom 8 år i barneskolen. Daværende statsråd Lilletun forsvarte ikke lovens grunnleggende demokratiske prinsipp, men karakteriserte klasseinndelingen ved Fjell skole som et interessant «eksperiment» som departementet ville følge nøye («Redaksjon 21» den 6. mars). En klasse er ikke noe eksperiment. Den er en stabil, varig ordning. Klassen med 28 minoritetselever er en negativ konsekvens av prioriteringen av norskspråklige elever i de to øvrige klassene. Skolens ledelse kunne fordelt de 22 norskspråklige elevene på alle de tre klassene. Det hadde gitt 7 norskspråklige elever i to klasser og 8 norskspråklige elever i den siste klassen. Skoleledelsen valgte imidlertid å konsentrere de norskspråklige elevene i to klasser. Dermed satte den enhetsskoleprinsippet til side, som forutsetter at majoritet- og minoritetselever skal gå i samme klasse.

Statsråd Lilletuns støtte til prioritert etnisk, institusjonalisert segregering som et interessant «eksperiment» er en beslutning det norske demokratiet vanskelig kan leve med. Det er helt nødvendig at skolemyndighetene forsvarer enhetsskolens grunnleggende prinsipp om en etnisk inkluderende skole. I motsatt fall vil vi raskt kunne oppleve at enkelte norske foreldre ved andre skoler stiller tilsvarende krav, med henvisning til Fjell skole.

Enhetsskolen er et resultat av en demokratisk skoleutvikling gjennom mer enn 100 år. Da folkeskolen ble innført i 1880-årene, var det motstand fra borgerlig hold, særlig i byene, mot å sende barna i en felles skole med allmuens barn. Man fryktet at en skole for både allmuens og borgerskapets barn ville bli en faglig svekket skole. Nå settes enhetsskoleprinsippet på ny prinsipiell prøve. Spørsmålet gjelder integrasjon eller segregering av etnisk majoritet og etniske minoritetselever i én og samme klasse i skolen.

Sterke maktmidler tas i bruk i forbindelse med iverksetting av etnisk segregering. Statsråd Lilletun uttalte i fjernsynet at altfor mange av de «fremmedspråklige» foreldrene ikke har lært barna sine norsk. Men ifølge en representant for ledelsen ved Fjell skole snakker faktisk veldig mange av barna i den segregerte klassen godt norsk. En offentlig, departemental kritikk av foreldrene til minoritetselevene i den segregerte klassen, som faktisk er den forurettede part i dette tilfellet, kan ikke karakteriseres som annet enn maktarroganse. Hvis kritikken var allmenn gjør det ikke saken bedre. En generell kritikk av minoritetsforeldre i denne saken er usaklig, faglig uholdbar og stigmatiserende.

Foreldre kan først og fremst lære sine barn morsmålet. Det er den viktigste språkstimulans alle foreldre kan gi sine barn. Videre kan foreldrene tilrettelegge for at barna lærer norsk gjennom deltagelse i det norske samfunnet. Det gjør foreldrene blant annet ved å sende barna til barnehagen og skolen. Da er det paradoksalt at statsråden offentlig kritiserte foreldrene for at de ikke «har lært barna norsk» samtidig som han forsvarte at skolens ledelse ikke tilrettelegger for at disse barna får gå i en klasse med norskspråklige barn. Effekten av statsrådens kritikk av foreldrene er imidlertid åpenbar; den svekker minoritetsforeldrenes status og legitimiteten i deres krav.

Det er udemokratisk når en kommunaldirektør har møte med 10 av ca. 160 foreldre og etterkommer det norske mindretallets ønsker. Det er udemokratisk når en skoleledelse presenterer foreldre for et fait accompli om at deres barn må gå i en etnisk segregert klasse uten norskspråklige elever i 8 år, og avviser foreldrenes protester mot dette. Skolen ser i denne forbindelse bort fra norsk utdanningspolitikks og enhetsskolens overordnede målsetting, Opplæringslovens bestemmelse om prinsippet for opprettelse av klassene og skolens formålsparagraf som sier at skolen skal samarbeide med hjemmene - det vil si alle - ikke bare 10.

Det gis mange «gode» grunner for segregeringen ved Fjell skole. Hensynet til barns trygghet på skoleveien er én slik grunn. Norske barn bor delvis i et annet område enn de tospråklige elevene. Små førsteklassinger har behov for følge til skolen med klassekamerater fra sitt nærmiljø. Ønsket om at alle disse barna skulle gå i samme klasse må vurderes opp imot de negative konsekvensene av dette for andre barn og foreldre. Det er skolemyndighetenes ansvar å gjøre en samlet vurdering der hensynet til hele skolesamfunnets og alle berørte foreldre og barns behov tas i betraktning. Det er skolemyndighetenes ansvar å realisere et overordnet prinsipp om sosialt og etnisk blandede klasser med elever av begge kjønn i samsvar med skolelovens bestemmelse.

Forskning indikerer at sosial og etnisk spredning i en klasse fører til høyere gjennomsnittlige prestasjoner enn når en klasse er snevert sammensatt sosialt og etnisk, og består av elever som er tilkjent lav sosial status av majoritetssamfunnet. De sistnevnte klassene har en tendens til å få et B-stempel som foreldre med rette frykter, fordi det kan virke negativt inn på barnas sosiale og faglige utvikling.

Foreldrene i klassen med utelukkende minoritetselever har protestert på prinsipielt grunnlag mot organiseringen av førsteklassene. Det gjør de rett i. En prioritert og permanent, etnisk segregert klasse kan ikke bestå uten at Norge har fått en ny utdanningspolitikk - og det kan verken en skoleledelse, en kommunaldirektør eller en tidligere statsråd etablere.

Segregeringen av en førsteklasse ved Fjell skole er prioritert av skolemyndighetene. Den er et beklagelig prinsipielt og pedagogisk mistak ved en skole som ellers er kjent for pedagogisk utvikling av et flerkulturelt skolemiljø. Skolemyndighetene har ansvaret. Det er nødvendig at feilen rettes opp, om nødvendig med initiativ fra departementet, og at enhetsskolens og lovens grunnleggende demokratiske prinsipp implementeres med sosialt, etnisk og pedagogisk inkluderende klasser bestående av majoritets- og etniske minoritetselever. I motsatt fall er det skapt en ny presedens og en ny utdanningspolitikk. Hvis norske utdanningsmyndigheter ikke består denne prøven representerer det et tilbakeslag, ikke bare for skolen, men i bunn og grunn for det norske demokratiet.