En pusling krysser sitt spor

Lars Ramslie vokste opp i Øreåsen utenfor Moss. Det er ikke spesielt hyggelig, men det finnes visst et hjerte der. Vi dro for å finne det. Les utdrag fra «Destroyer».

- JEG SYKLET ALT jeg kunne, men jeg sklei av pedalene og grein og klarte nesten ikke å puste. Vi ble tatt omtrent akkurat her.

Lars Ramslie peker ned i den blanke asfalten.

- Jeg var livredd, sier han.

VI STÅR DER GRÅGÅSVEIEN møter Kantarellstien i Øreåsen. Lars står vendt mot en stor garasje hvor han gikk berserk med et brannslokningsapparat for atten år siden. Han ble lurt inn i garasjen av Rino. Rino var stor og fryktløs; han spylte litt, og så ba han Lars om å overta.

«Nei», sa Lars.

«Jo», sa Rino.

«Må jeg?» sa Lars.

«Ja», sa Rino.

Lars spylte det hvite skummet utover betongen inne i garasjen. Han hadde ikke lyst, men han spylte. Så flerret lyskjeglene fra en Golf gjennom mørket. Rino sprang, Lars kastet seg på sykkelen, men oppe i krysset ble guttene avskåret. Ut av Golfen kom en dame som skulle melde dem til politiet. Hun ba om å få navnene.

«Peter Criss», sa Rino fort.

Kvinnen noterte uten å vite at Peter Criss var navnet på trommeslageren i Kiss.

«Du da?» sa kvinnen.

Lars forsøkte seg med gitaristen:

«Ace Frehley».

«Det tror jeg ikke noe på! Hva heter du egentlig ?» spurte kvinnen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«OK. Gene Simmons».

«Ut med det!»

«Paul Stanley», stotret Lars.

Kvinnen sto bøyd over ham. Lars hadde forsøkt både gitaristen, bassisten og vokalisten i Kiss, men kvinnen hadde ikke til hensikt å gi seg. Lars svelget, gråt. Prøvde med Harry Hansen uten særlig suksess. Kvinnen stirret på Lars, Lars hulket.

«Ut med det!» snerret hun.

«Lars!» sa Lars.

«Jeg heter Lars Ramsli».

Og så tråkket han avgårde.

DET HØLJER NED. Det drypper fra nesa til Lars. Vi er ute og leter etter hjertet av Øreåsen, og her, i krysset Kantarellstien-Grågåsveien, er det i hvert fall ikke. Her er det bare minner om frykt og fortvilelse. Øreåsen kunne vært hvor som helst. Det er et byggefelt som reiste seg en gang på syttitallet.

- For deg er dette et sted midt i ræva, ikke sant, sier Lars.

- Men for meg; for meg er dette viktig. Dette er meg . Dette er mitt . Og når jeg kommer hit og nærmer meg min egen barndom, så er bildene av oppveksten min dømt til å gå i stykker.

- Hvorfor det?

- Altså; det går ikke i stykker på en negativ måte, alt er bare annerledes enn jeg husker det. Det er derfor denne boka heter «Destroyer».

- Ikke fordi det er navnet på en Kiss-plate?

- Ja, jo, det også.

Vi subber videre. Lars, barndomsvennen Øystein, fotograf Jørn og jeg. Lars mener at Øreåsens hjerte kanskje kan ligge nede ved Vansjø.

- JEG KJENNER PULS, sier Lars.

- Jeg kjenner svak hamring.

Han mener at vi kan nærme oss hjertet av Øreåsen. Vi kaver oss gjennom skogen ved Vansjø. Passerer restene av to hytter han har vært med på å bygge. Den ene av dem var sju etasjer høy og bygget mellom to tjukke granlegger. Et jetfly fra Rygge tordner over himmelen. Lars brekker en Kvikklunsj i fire biter. En til oss hver.

- Jeg har en til i lomma. Når vi finner hjertet av Øreåsen, så tar vi den andre, sier han.

Lars går ut til vannkanten. Han forteller om en gang han hadde vært og badet og en gjeng overhørte at han snakket om et avisoppslag om at det skulle finnes piraja i Vansjø.

«Pirana», sa gjengen. «Det heter pirana!»

«Nei, piraja!» sa Lars.

«Si pirana!»

«Nei, piraja!»

«Hvis ikke du sier pirana, så knipser vi deg i trynet!»

Lars sa piraja en gang til, han nektet å gi seg, han visste at han hadde rett. Men når guttene hadde knipset Lars i ansiktet en god stund, sa Lars: «OK. Pirana». Guttene sluttet å knipse med én gang.

«Der ser du, det var ikke verre», sa de.

Jeg spør Lars om dette er hjertet av Øreåsen.

- Det er jo fint her, men jeg vet ikke, svarer han.

VI GÅR FORBI HUSET TIL MARTIN. Det ligger på en liten voll og er hegnet inn av et stort verandagjerde. Lars ble kastet ned fra verandaen en gang, sier han. Han og Martin satt på verandaen. Lars satt og sang «Ja, vi elsker». Martin hvisket stygge ord som kukk og fitte inn i øret hans, og Lars puttet dem inn i teksten. «Alle jenter har en fitte der de stiger frem» , for eksempel. Da moren til Martin hørte det, kastet hun Lars ned fra verandaen, enda det var sønnen hennes som hadde lært Lars å banne.

- Jeg fikk skylda for alt. Egentlig var jeg bare snill, sier Lars.

Vi passerer en transformatorstasjon. Noen har skrevet «La ikke en neger bli din date» på veggen. Nede i en undergang stopper vi. Det er grafitti på veggene. Et sted står det: «Verken Washington eller Moskva».

Lars står og stirrer begeistret på den motstående veggen. Han skimter konturene av noen store, gule bokstaver. «Zulu» står det.

- Dette er mitt! Dette har jeg skrevet! Dette er den lille fliken av Øreåsen som jeg eier!

- Har vi funnet hjertet nå? spør jeg.

- Nei, det er for hardt og grått her nede. Jeg tror vi må peile oss inn på Øreåsen skole, sier Lars.

PÅ GRUSVEIEN BAK BARNEHAGEN møter vi en hengslete fyr med gul og rød allværsjakke. Lars hilser forsiktig på ham. Fyren hilser ikke tilbake. Lars trekker kragen opp i halsen og sier «fy faen».

- Nå ble jeg helt vissen.

- Hva er det? spør jeg.

- Cato og Arek som ble Frp'ere, prøvde å true meg til å banke opp han der en gang, sier Lars.

Han snur seg. Gutten tusler alene langs grusveien.

Klokka er to. Himmelen står fremdeles på vidt gap. Borte ved en naken jernstolpe i skolegården er det svimerker i asfalten. En gang var det noen som bandt katter til stolpen og satte fyr på dem, forteller Lars. Vinduet til sløydsalen på Øreåsen skole er halvåpent. Sløydlærer Peder og fire elever står rundt en slipemaskin og lager kniver.

- Kan vi komme inn? spør Lars.

- Selvfølgelig, Lars, sier sløydlærer Peder.

Inne begynner Lars, Øystein og sløydlærer Peder å snakke om gamledager. Lars spør om det er greit at han lager litt kakao. Han er våt og kald, sier han. Lars springer for å kjøpe melk i butikken. Mens han er i butikken forteller Peder at det er synd at skolen ikke greier å ta vare på sånne som Lars. De som er litt annerledes, men likevel har fantastiske evner. Lars kommer tilbake med melk. Han smiler.

- Har vi funnet Øreåsens hjerte, Lars? spør jeg.

- Ja. Det er her. Det må være her.

- Hvorfor det?

- For her er det alltid kult å være. Merker dere ikke det, da, at det er koselig her?

Lars Ramslie fisker den siste Kvikklunsjen ut av lomma. Han bretter vekk det våte papiret og deler sjokoladen i fire.

- Noen som skal ha? spør han.

Les utdrag fra boka «Destroyer» som kommer ut i dag.

TILBAKE: Lars Ramslie (26) har skrevet en selvbiografisk roman. «Destroyer» handler om hans noe problematiske oppvekst som Kiss-fan i utkanten av Moss.