En pyntelig pike fra St. Hanshaugen

Elsi Lund er i ferd med å bli voksen. Vi møtte henne som et sensitivt barn i «Små nøkler store rom» Bjørg Viks roman fra 1988. Nå er oppfølgeren kommet, «Poplene på St. Hanshaugen».

Og vi følger Elsi videre - fra realskolen til hun går i slutten av gymnaset til hun går i slutten av gymnaset. Fra konfirmasjonen til nesten russetid. Fra ungjentas famlende svermerier til møtet med den voksne kjærligheten. Historien innrammes av de tidlige 50-år, da alt gikk så mye bedre, og optimismen preget folk og land.

Noe av det som gjorde sterkest inntrykk i Bjørg Viks forrige roman var hennes evne til å skildre barnets sansing, til å trenge inn i det barnslige, så å si. Men Elsi er ikke lenger noe barn. Klarer forfatteren - med samme intensitet - å gå inn under huden på ungjenta?

Jazz-frelst

Absolutt - i perioder. Bjørg Vik skildrer den seksuelle fortvilelsen, lystene unge Elsi ikke tør leve ut. Hun danser tett, tett, med jazz-frelste Cato, hun er svimmel og beruset av forelskelse. Men hun tør ikke ligge med ham, ikke for sitt bare liv. Hun er sammen med Bærum-gutten Haakon - men på tross av villafester der smårommene står på rekke og rad, avviser hun ham, gang etter gang, like før «det» skjer. Hun blir jernjomfruen, den knipske, den strenge - selv om de fleste venninnene nok er like strenge som henne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Boka avsluttes med Elsis første samleie, en udramatisk og lett vemodig affære. Da hadde hun kanskje møtt kjærligheten, hvis det går an å møte kjærligheten uten å være forelsket i den man er ment å elske.

Med romanen om Elsi har Bjørg Vik skiftet format, men tematikken er i mangt den samme. Igjen og igjen har forfatteren vist at hun på sjeldent vis nettopp evner å skildre de «pene pikenes» følelsesliv, deres drømmer, lengsler og stengsler. Slik blir «Poplene på St. Hanshaugen» for en solid bekreftelse å regne.

Samtidig kan romanen representere en stagnasjon. Den peker ikke framover mot nye og spennende faser i et fortjent og betydningsfullt forfatterskap. Nå behøver det ikke være en innvending at en forfatter skildrer et miljø hun har skildret før, eller kretser rundt tema hun tidligere har behandlet.

Men helst bør synsvinkelen være litt annerledes, eller skildringene litt mer intense eller nye. Slik er det ikke her, synes jeg. Dette stoffet har Bjørg Vik behandlet ofte i sine noveller - like godt og nært som det hun gjør i denne romanen.

Visst tror jeg på miljøskildringer - slik jeg alltid har likt å tro på Bjørg Vik. Skissen av det fattige middelklassehjemmet er ekte og nært og dessuten preget av varme. Og 50-åra, den nøysomme optimismens epoke, kommer levende og nyanserikt til oss i romanen - et tiår preget av framgang, javel, men også av sosial utrygghet, av tabuer og fortielser.

Løse tråder

Hva mangler så - eller hva er for mye? Det blir en del løse tråder i romanen, historier som ikke fullføres, portretter som synes ufullendte. Hva er det med Mette Sagen som aldri går ut med gutter? Hvordan går det med Elsis far - han er kelner - etter at restaurant Schrøder er lagt ned? Hvorfra får Elsi trangen til å skrive når hun aldri ser ut til å reflektere rundt litteratur, enn si frivillig leser en roman?

Ja, skikkelsen Elsi blekner her, sett i forhold til den forrige romanen. Hun blir på et vis så forferdelig alminnelig, så oppsiktsvekkende lite spesiell. Kanskje er forfatteren så nært knyttet til sin hovedperson at hun ikke i tilstrekkelig grad makter å formidle det særegne, det spennende - det som nettopp gjør at Elsi har talent, det som gjør henne forskjellig fra andre?

Langdrygt

Andre scener blir unødig langdryge - som konfirmasjonsforberedelsene i begynnelsen av romanen. At mor og datter, også i åra etter krigen, kunne krangle om konfirmasjonskjolen, er sannelig ingen nyhet. Dette blir en roman der både stort og smått skal med, enten det er betydningsfullt eller ei. Slik lages et fyldig og rikholdig portrett av en epoke og et miljø, men tettheten man ofte finner i de beste av Bjørg Viks noveller, glimrer til gjengjeld med sitt fravær.

Hva blir så resultatet av det hele? En leseverdig, men samtidig ujevn roman, der det beste er godt og det svakeste svakt og man samtidig spør seg: Hva nå, Bjørg Vik?