I FRITT FALL: Singer/songwriteren Mark Kozeleks 22. studioalbum låter nærmest som en parodi på mesterverket «Benji» fra 2014, skriver vår anmelder. Foto: Promo.
I FRITT FALL: Singer/songwriteren Mark Kozeleks 22. studioalbum låter nærmest som en parodi på mesterverket «Benji» fra 2014, skriver vår anmelder. Foto: Promo.Vis mer

Anmeldelse: Sun Kil Moon – «Common as Light and Love Are Red Valleys of Blood»

En rablende gammel gubbes bekjennelser

Kunsten å holde kjeft.

ALBUM: Det skal godt gjøres å komme seg gjennom Mark Kozeleks første makkverk.

Common as Light and Love Are Valleys of Blood

Sun Kil Moon

2 1 6
Plateselskap:

Rough Trade

«Lite annet enn demente tirader servert over dvaske droner som strekker seg retningsløst mot timinuttersmerket.»
Se alle anmeldelser

Én ting er at albumet strekker seg over to drepende dølle timer. Verre er det at det nesten virker som den amerikanske singer/songwriteren prøver å parodiere mesterverket «Benji» (2014).

Det var også et album ribbet ned til sine minste bestanddeler, tilsynelatende bygd rundt 50-åringens dagboknotater. Men der «Benji» er uutholdelig trist – et vidunderlig vitnesbyrd om Livet og Døden – er Kozeleks fjerde skive siden kun uutholdelig.

«Common as Light and Love...» er lite annet enn demente tirader – om hans fascinasjon for massemordere og forakt for sosiale medier, om hva han har spist til middag og hvilke drømmer han har hatt, ispedd monologer om avdøde venner og opplesning av fanbrev – servert over dvaske droner som strekker seg retningsløst mot timinuttersmerket.

Det er på sett og vis motiver man kan gjenkjenne fra «Benji». Den vesentlige forskjellen er at det albumet egentlig ikke handlet om ham: Kozelek var et melankolsk medium for vår felles lykke og lidelse. Her synes imidlertid selv ikke kjæresten Caroline at betraktningene hans er interessante.

«Common as Light and Love...» er nemlig verken bittersøt eller tragisk. Morsom er den heller ikke – i motsetning til skabbete «Universal Themes» (2015) – heller ikke når han prøver, som på «Seventies TV Show Theme Song».

Det finnes imidlertid et lite lysglimt i denne koksgrå smørja: På «Window Sash Weights» messer han «I love you all/I love you all/I love you all» over en foruroligende, umiskjennelig kozeleksk gitarlinje. Selv om også dette er en slags besk spøk – en «vague rock lyric», som han kaller det – låter det som et rop om hjelp, som om han selv innser at han er i full fart utfor stupet.

«When someone is older than you, always take your time to listen to them,» murrer Kozelek selvrettferdig på den søvnige raplåten «Butch Lullaby». Men om man ender opp som en rablende gammel gubbe, bør man ikke bli overrasket om ingen lenger orker å høre etter.