Det begynner å bli en tradisjon nå. Hvert år dukker en ny rapper dukker opp, skrur litt på den samme mutteren fjorårets nye rappere slo seg opp med, og kommentarfeltene eksploderer i vrede, hver bidige gang. Gubber i alle aldre spår sivilisasjonens undergang og setter seg straks ned for å lage spydige plakater de kan klistre opp på Facebook-veggene sine, i nettfora eller på twitter. For Den Nye Rapperen er ikke mann nok, ikke ekte nok, ikke smart nok, ikke Nas nok, og i hvert fall ikke Tupac nok. Han ser rar ut, og snakker sånn at folk ikke skjønner hva han sier. Han er fra et sted sør for New York. Antakelig blir man homoseksuell av å høre på ham.

Sånn har det vært i minst ti år, i hvert fall siden Nas spilte inn det som kanskje er tidenes dårligste låt, og Jay-Z sitt dårligste album. De gamle hadde spilt fallitt, og det nye var allerede på plass, i form av Atlantas uhøytidelige, lettbente snapmusikk, som viste vei inn i det vi nå kjenner som «Trap». Med Soulja Boys gjennombrudd i 2007 fikk internett-æraen fikk sin første virkelige stjerne, og siden har de kommet som perler på en snor, alle de forhatte storhetene, folk som Gucci Mane, Shawty Lo, Drake, Lil B, Future , Chief Keef og Young Thug, som har forvandlet det rapmusikalske landskapet til det ugjenkjennelige. Alt mens bakstreverne har klistret homofobe plakater på internett i harnisk.