Lil Yachty alias Lille Båt seiler opp mot toppen av hitlistene. (AP Photo/David Goldman)
Lil Yachty alias Lille Båt seiler opp mot toppen av hitlistene. (AP Photo/David Goldman)Vis mer

Lil Yachty er mumlerapperen som bruker alderen sin som salgsargument. Eller er det helst nynning han driver med?

En rappens Wergeland?

Om du ikke forstår Lil Yachty, er du trolig bare for gammel.

Det begynner å bli en tradisjon nå. Hvert år dukker en ny rapper dukker opp, skrur litt på den samme mutteren fjorårets nye rappere slo seg opp med, og kommentarfeltene eksploderer i vrede, hver bidige gang. Gubber i alle aldre spår sivilisasjonens undergang og setter seg straks ned for å lage spydige plakater de kan klistre opp på Facebook-veggene sine, i nettfora eller på twitter. For Den Nye Rapperen er ikke mann nok, ikke ekte nok, ikke smart nok, ikke Nas nok, og i hvert fall ikke Tupac nok. Han ser rar ut, og snakker sånn at folk ikke skjønner hva han sier. Han er fra et sted sør for New York. Antakelig blir man homoseksuell av å høre på ham.

Sånn har det vært i minst ti år, i hvert fall siden Nas spilte inn det som kanskje er tidenes dårligste låt, og Jay-Z sitt dårligste album. De gamle hadde spilt fallitt, og det nye var allerede på plass, i form av Atlantas uhøytidelige, lettbente snapmusikk, som viste vei inn i det vi nå kjenner som «Trap». Med Soulja Boys gjennombrudd i 2007 fikk internett-æraen fikk sin første virkelige stjerne, og siden har de kommet som perler på en snor, alle de forhatte storhetene, folk som Gucci Mane, Shawty Lo, Drake, Lil B, Future , Chief Keef og Young Thug, som har forvandlet det rapmusikalske landskapet til det ugjenkjennelige. Alt mens bakstreverne har klistret homofobe plakater på internett i harnisk.

Selv Kendrick Lamar blir gjerne litt for moderne og eksperimentell for bakstreverklubben. Hva skal han med alle de rare stemmene sine? Påfallende ofte er det nettopp stemmebruk det handler om, for i stemmen ligger forestillingen om det maskuline. Mumlerap er det siste skjellsordet, og knyttes til tradisjonen jeg har skissert ovenfor. En artist som Hopsin forsøkte å lage en parodi på «sjangeren» og endte paradoksalt nok opp med den eneste bra låta han har laget til dags dato.

I 2016 er det særlig Lil Yachty alias Lil Boat, en sjenert tenåring fra Atlanta med korte, røde dreads og forkjærlighet for sjøfartsmotiver, som har havnet i skuddlinjen. Ikke minst etter at en mobilvideo der Yachty og vennene hans snakker om at Drake er bedre enn Tupac og Biggie dukket opp i sosiale media. Da ble det fart i tastaturene.

Spørsmålet om hvem som er best og viktigst av Tupac og Drake overlater jeg til leserne. Udiskutabelt er det at Lil Yachty i skrivende stund ligger på tolvteplass på Billboards Hot 100, og etter alt å dømme fyker inn på topp ti neste uke – et sted få rappere som ikke heter Drake får oppholde seg i 2016. Snart vet tanta di hvem Lil Yachty er.

Her vil trolig enkelte lesere protestere. For låta vi snakker om, «Broccoli», tilhører ikke egentlig Lil Yachty, som bare er gjesteartist på den, men D.R.A.M., alias Big Baby D.R.A.M. alias Big Baby Does Real Ass Music. Big Baby Does Real Ass Music (unnskyld!) hadde en slags undergrunnshit med låta «Cha Cha» i fjor, noe som betyr at den ikke havnet på hitlistene selv om Beyonce danset til den og Drake flippet den med «Hotline Bling», som jo ble en langt større hit.

Når jeg hører «Broccoli», tenker jeg at D.R.A.M. har lært siden sist. Han har skjønt at han kanskje ikke i seg selv er interessant nok til å bære en låt som «Broccoli». Derfor har han hentet inn Lil Yachty, stor blant de unge, og plassert ham på førsteverset av en låt som er langt mer strukturert og radiovennlig enn slikt som en vanligvis hører Yachty over. Men det er Yachty som gir låta en kant av noe nytt, friskt og lett å svelge.

Begge vinner på dette valget. For uten Yachtys karakteristiske nynnerap i starten, er sjansen stor for at langt flere ville lagt merke til at «Broccoli» egentlig er et ganske skamløst forsøk på å lage en Chance The Rapper-låt, i produksjon, tekst, frasering og flow. Lil Yachtys foranskutte vers redder «Broccoli» fra karaoken.

«Broccoli» er ellers en låt det er lett å like. Den har en fet, dyp bass, et lett og oppstemt pianoplonk, og masse luft i midten som rapperne kan fylle med stemmene sine. Den virker spontan snarere enn fortenkt eller overprodusert, i motsetning til det meste andre på listene nå. Og D.R.A.M.s vers er helt ok. Tittelens brokkoli er ikke sånn som man spiser (dessverre, for brokkoli er godt, og særlig stilken, når den er rå), men sånt grønt som enkelte liker å røyke, selv om ordensmaktene har forbudt det. Når han likevel røyker denne brokkolien, svermer jentene rundt ham og vil ligge med ham. Det er, kort sagt, sånne ting som rappere liker å fortelle oss om. Den fineste delen av verset hans kommer mot slutten, når han skryter av han nå, etter suksessen, har utviklet en forkjærlighet for bagels med laks og kapers, helst på firkantet tallerken, og at alle stirrer på ham når han går på restaurant. Stjerne i margen får han også for å skryte av at han hører på Lil Yachty når han fester. Slike hyggelige gester til kollegaer er det altfor få av i popmusikken.

Men tilbake til Yachty! «Nynnerap» var ordet jeg brukte over, ikke «mumlerap». For stort sett er det nynning han driver med, Lil Yachty. Etiketten «mumlerap» bommer på nesten alt som er vesentlig, fordi den er ment som en fornærmelse, og konnoterer til det late, det trege, det svake, det dumme og det smakløse. Men mumling er, når alt kommer til alt, mest av alt en teknikk og et estetisk valg, og før vi skjønner det, kommer vi neppe videre.

Nynning og mumling har mye til felles, det er ikke det. Begge deler handler om å holde igjen. Men der en Young Thug absolutt kan mumle, slipper han også opp så langt han kan, der han kan, og slik skaper han en slags dynamikk mellom lydene han slipper fra seg og lydene han svelger, som dypest sett uttrykker en form for individualitet. Bare Young Thug mumler akkurat sånn, men han nynner ikke. Grunnen til dette er at Thug rapmessig nedstammer fra pyroteknikeren Li Wayne, og er ute etter en kompleks effekt som dypest sett uttrykker følelser hinsides ordene selv.

Lil Yachty er derimot en nynner. Og å nynne er noe alle kan gjøre. For nynningen følger den enkleste melodien og slipper aldri helt opp for å gjøre plass til det helt egne. Nynning er trygt, og kan også virke litt feigt, som om man ikke egentlig mener det man sier. Den åpenbare kontrasten er nettopp nittitallsstjerner som Tupac og Biggie, som fyller hvert ord med så mye nærvær det kan romme.

Hvis vi skal lokalisere det nye hos Lil Yachty, kan vi begynne her, i det litt engstelige og sjenerte, som det er lett å høre som manglende selvsikkerhet. Den største solo-hiten hans, «1 Night» handler om sånt som tusenvis av andre rappere er opptatt av, at jenta ikke kan regne med at han vil gifte seg med henne selv om han ligger med henne en natt, men Yachty skiller seg ut ved at han åpenbart føler at han må unnskylde seg litt for denne driften, som om det er litt leit for jenta, dette her, og han derfor må forklare seg. Sorry, liksom! En rapper som ikke var fullt så preget av Drake som det Yachty er ville bare fokusert på driften, og skjønt at partneren uansett neppe ville kjent seg igjen i Yachtys beskrivelse av følelsene hennes etter en god natts sex: «I know you want this for life / Taking pictures with all my ice / But I can’t have no wife / I just want you for the night.» Hun vil nok ikke gifte seg helt ennå, lille båt!

Likevel: i det ubevoktede hos Lil Yachty hører man ikke egentlig den selvrettferdige Drake, alltid på vakt, men snarere innflytelsen fra eksentrikeren Lil B, som alltid har latt det å være fri fra forventninger og konvensjoner og aldri sensurere seg selv bestemme formen for det som sies.

Man hører det tydeligst i låter som «King of Teens» fra mixtapen «Lil Boat». Konseptet er selvsagt totalt latterlig. Kongen av Atlanta? Ok! Kongen av New York? Joda, det finnes tradisjoner for slikt. Men tenåringenes konge? Forestillingen er pervers, men den er også spesifikt rap-pervers. For som sjanger har hiphop generelt hentet autoritet fra mannefellesskapet, og vært opptatt av å gjøre gutter til menn gjennom å appellere til utpreget maskuline verdier. LL Cool J slo også igjennom som tenåring, men hans høyeste drøm var aldri å bli tenåringenes talsmann, bare å være mest mulig mann.

Yachty vender ryggen til alt det mandige til fordel for det barnslige, det tullete, det såre og det unge, innenfor rammene av en selvforsynt vennegjeng som også omfavner jenter som talentfulle Kodie Shane. Derfor virker han også alltid fryktelig nervøs når han blir intervjuet, som om han ikke stoler på at de voksne skjønner hva han holder på med.

Men om slik selvbevisst generasjonstenkning egentlig er bra for Yachty eller sjangeren han opererer i, gjenstår å se. Nye rapperes oppgave har alltid vært å få andre rappere til å virke gamle og satte, og mye av tumultene om dagen handler om at den yngste generasjonen rappere faktisk har vokst opp uten å ha blitt utsatt for nittitallsheltene i alle kanaler. Men hos Yachty blir generasjonskampen nærmest brukt som et salgsargument i seg selv, som om musikken bare er for de yngste lytterne. Med litt historisk flaks kan Lille Båt bli stående som en rappens Wergeland: vi ere en nasjon vi med, vi småbåter en alen lange.

Verset hans på «Broccoli», da? Det er helt greit. Yachty begynner og slutter der han skal, uten større rytmiske krumspring utover nynninga. Ironisk nok er det et vers i tradisjonen etter The Notorious B.I.G.s «Juicy», altså en feiring av hvor lang man har kommet, til tross for all motstand, og inneholder til og med en Tupac-referanse i bildet av rosen som sprenger seg gjennom asfalten.

Legg likevel merke til at den mest personlige linja også er den som umiddelbart virker mest ufølsom og avstumpet: «Hey lil' mama, would you like to be my sunshine? / Nigga touch my gang we gon' turn this shit to Columbine,» åpner Yachty verset sitt, og det virker unektelig litt drøyt å trekke inn en skolemassakre som den ved Columbine High School i 1999 for å illustrere hvordan det går med folk som prøver seg, i hvert fall i en såpass fredsæl og vennlig sang, og rett etter en sjekkereplikk. Men den som har sett et par intervjuer med Lil Yachty vil kanskje koble denne linja til en episode Yachty stadig kommer tilbake til, nemlig da han prøvde å studere ved Alabama State University, og sluttet etter to måneder. Hvorfor? «They were mean to me.»

De var slemme mot meg! «De» ertet ham nemlig for håret hans. Så Yachty sluttet på skolen og ble rapstjerne i stedet. Slik snakker og tenker altså en topp ti-rapper i 2016. Og det er kanskje litt trist å tenke på. Men mest fint, for hei, Yachty gadd ikke bli verken offer eller skolemassakrør. Han ble en eksentrisk rapstjerne i stedet, laget musikk med vennene sine og fikk ungdommene til å danse. Det kunne vært mye verre.