En rapper som heter Petter

Petters forrige skive solgte 55000 eks. Nå har han fått strålende kritikker for plata Bananrepubliken. I morgen spiller han på Rockefeller i Oslo sammen med Tommy Tee.

- Kollektivtrafikken i Stockholm, sier Petter. Han sitter i baksetet med hele integriteten sin, skateboardsko og forlovelsesring. Cecilie fra plateselskapet snakker i mobiltelefon slik kvinner som jobber i plateselskap alltid gjør. Jeg har spurt hva som gjør Petter forbanna. Og Oslo mørkner i slow motion . MEN DET STARTA EN HALVTIME TIDLIGERE. Petter, 25 år og Skandinavias mestselgende rapartist, hviler i Palmehagen på Grand Hotell. Han ser sur ut. Han har ikke sovet. Han har ikke spist. Han er lei. - Hvor skal vi? Hva skal vi snakke om? - Vi skal på Samtidsmuseet. - Hva? - Samtidsmuseet. Du er en samtidskunstner. Og jeg tenkte vi kunne snakke om viktige samfunnsproblemer. - Like what? - Nynazismen i Sverige, for eksempel. Petter smyger seg inn i bilen og inntar en såpass laidback sittestilling at enhver kiropraktor ville hevet pekefingeren. - OK. Nynazisme. Jeg vet ikke hvorfor det er som det er i Sverige akkurat nå. Massemedia skrev mye om nynazisme for noen år siden. Så ble det rolig en stund. Men nå virker det som om det tar av igjen. Fagforeningsmedlemmer blir drept. Jeg hater det som skjer. - Hva er galt med Sverige? - Mye. Historien. Tyske tropper fikk jo reise gjennom landet vårt for å komme fram til Narvik under andre verdenskrig. Det var ikke bra. Petter ser ut av vinduet mens han snakker. Alle fingrene hviler på venstre lår. Det er vanskelig å vite om han hater situasjonen eller ikke. - Er det lettere for nynazismen å gro i Sverige enn i Norge? - Ja. Norge har sin utrolige stolthet. Motstandsbevegelsen og sånn. Slike ting mangler vi i Sverige. - Går svenske artister aktivt ut mot nazisme og rasisme? - Ja, de fleste gjør det. - Du da? - Nei. Men det er fordi ingen har spurt meg. Det synes jeg er ganske merkelig, egentlig. Petter snur seg for første gang. Rødt lys. Vi står helt stille. Cecilie fra plateselskapet får en ny telefon fra plateselskapet. - Nå spør jeg deg. - Du spør meg? OK. Jeg er selvfølgelig imot rasisme og nazisme. Hva trodde du? Jeg er ikke redd for noenting. Det er ingen hemmelighet hvor jeg bor. Jeg driter i folka som driver med slikt. Vi må verne om demokratiet. Demokrati er det viktigste i hele verden. Så begynner Petter fra Sverige å snakke om EU. Det viser seg at han er en ihuga EU-motstander. Litt fordi EU ikke virker særlig demokratisk. Men mest fordi Petter lurer på hvor alle skattepengene han betaler tar veien. Så snur han seg, ser ut vinduet og sier: - Men det som er en viktig debatt akkurat nå, er om Sverige skal bli med i NATO eller ikke. - Hva synes du? - Vet ikke. Hvordan i helvete kan jeg vite det? Er vi framme snart? Eller hur? IDET VI PARKERER SIER PETTER at det som egentlig engasjerer ham akkurat nå, er kollektivtrafikken i Stockholm. Cecilie fniser i forsetet og synes at Petter er en kul type. Jeg spør om han mener det han nettopp sa. - Ja. Ingenting gjør meg så forbanna som kollektivtrafikken i Stockholm. De suger folk for penger. T-banen er alltid forsinka. Likevel springer kontrollørene rundt og sjekker billetter som om vi levde i et Gestapo-samfunn. Og det dummeste av alt er at de skal gjøre det godt igjen ved å tilby gratisreiser på nyttårsaften. Men det er jo bare bullshit . Det er ingen som sniker på nyttårsaften. Mest sannsynlig tilbyr de gratisreiser fordi det koster så jævlig mye å ha kontrollørene på vakt. Og det tror de vi ikke forstår. Fy faen, de gjør meg forbanna! - Du har ikke bil, med andre ord? Vi er ferdigparkert. Petter åpner døra og stiger ut av bilen slik medlemmene i Public Enemy stiger ut av bilene i musikkvideoene sine. Sakte, mykt og cool . - Jeg har ikke lappen engang. - Er det vanskelig å ta lappen i Stockholm? - Vanskelig? Er du gal? Det er ingen som får lappen i Stockholm. Nei. Man må dra ut på landsbygda i steden. Til Norrland eller noe sånt. Til et sted hvor det bare finnes ett lyskrys og én jævla rundkjøring. - Er det i det hele tatt noe å glede seg over i Sverige akkurat nå? - Nei. INNE PÅ SAMTIDSMUSEET GÅR PETTER INN i samtidskunstneren Per Inge Bjørlos installasjon «Indre Rom V». Petter blir så entusiastisk at han sier at han vil spille inn en hel musikkvideo der inne. Cecilie snakker i mobiltelefon og representanten fra Samtidsmuseet tråkker på båndopptakeren min. Klokka nærmer seg halv fem. Petter blir avfotografert, stønner og sier «jahaja» slik bare svensker kan si «jahaja.» Klart for nytt spørsmål: - Mange mener at det er mye mer musikk i det svenske språket enn i det norske. Er du enig i det? - Nei. Det er bullshit . Jeg synes norske rapartister er kjempeflinke. Og dere har jo mange flinke trubadurer, har dere ikke? Det blir et øyeblikks stillhet ettersom ingen av oss andre har hørt ordet «trubadur» siden sist vi så «Syng med oss» på tv. Men Cecilie, som jobber i bransjen, er ganske kjapp og sier: - Trang Fødsel. - Hva? spør Petter. - Trang Fødsel, sier Cecilie. - Er de store? - Ja. Jeg sier at for eksempel bob hund og Kent er store i både Sverige og Norge. Og at Trang Fødsel mest sannsynlig ikke er store i Sverige. Da sier Petter at Kent er flinke til å drikke. - Jeg har vært med dem ut flere ganger. Det slutade illa. - Har du hørt mye på norsk musikk? - Nei. Hehe. Bare Tommy Tee. Og Lene Marlin. Petter holder kjeft i sju sekunder og tenker hardt. - Og a-ha. - a-ha? - Ja, jeg elsket a-ha. Spesielt den svart-hvite, tegnede videoen. Hva faen het den? - Take on me. - Ja! Faen, for en hit det var! De gutta der sitter sikkert fortsatt å teller penger fra den perioden. De var jo så søte! Kjørte norsk stil med jeans, lusekofter og lærbånd rundt håndleddene. - De skal begynne å spille sammen igjen nå. - Jasså? De har vel spilt bort alle pengene sine i Monaco. Vi går ut igjen og setter oss i bilen. Jeg foreslår at vi kjører opp til Frognerseteren og kjøper vafler med syltetøy. Petter blir litt forbanna og sier at han mye heller vil på Beach Club på Aker Brygge. - Hvor mange intervju har du vært gjennom i dag? - 120. - Hehe. - Nei. Men det var vel fem, kanskje. - Fire, sier Cecilie. - Ja, men jeg blir lei likevel. De fleste spør om hvorfor jeg rapper på svensk, hvor gammel jeg er, om jeg har kjæreste og om jeg har husdyr. Det svenske bladet Slitz spurte bare tre spørsmål: Om jeg har prøvd narkotika, om jeg har vært i knivslagsmål og om jeg har hatt gruppesex. - Har du prøvd narkotika? - Hehe. Nei. Jeg gjorde som Bill Clinton. Én gang. Og det fortalte jeg dessverre til en svensk tabloidavis. Neste dag sto følgende overskrift på trykk: «Petter snakker ut om sitt narkotikamisbruk.» Herregud, for noen amatører. PÅ VEI TIL BEACH CLUB: Petter sier at han ikke vet hva han skal gjøre på nyttårsaften. Cecilie sender tekstmeldinger. Petter ser ut av bilvinduet og stønner. - Har du ikke spist noe idag? - Nei. - Ikke frokost heller? - Nei. - Hva vil du ha? - En hamburger. En jævlig stor hamburger. - Er det annen mat du er er glad i? - Jeg er veldig glad i mäsost. - Mäsost? - Ja. En sånn brun jævel, vet du. - Du mener brunost? - Ja. Brunost heter det. Men det heter mäsost i Sverige. - Det finnes brunost i Sverige, altså? Petter snur seg og stirrer meg inn i øynene. Nå har det gått for langt. - Ja, det finnes vel for faen brunost i Sverige.

(Bildet er tatt inne i den faste installasjonen «Indre Rom V» på Samtidsmuseet i Oslo. Kunstner er Per Inge Bjørlo.)


- JEG HAR VÆRT TO GANGER I NEW YORK. For meg var det som pilegrimsferder, sier rapperen Petter.