En real popcornfilm

Litt for lang og litt for mye, men god nok underholdning til å overbevise.

FILM: Etter at han mottok både jubel og ære for sin tolkning av Tolkiens «Ringenes herre»-trilogi, sto dørene vidåpne for Peter Jackson. Produsenter ba på sine knær om at Jackson måtte velge akkurat deres prosjekt. Han valgte å lage en ny versjon av «King Kong» - Jacksons guttedrøm, og så å si selve grunnen til at han begynte med film. Det syns. Filmen er nemlig uhyre detaljert, og det er tydelig at Jackson har bestemt seg for å overgå sin foregående trilogi.

Unødvendigheter

Åpningssekvensen oser New York à la 1930, slik vi ønsker det så ut, og historien griper nærmest øyeblikkelig. En historie som utvikler seg mot det drøye. For det første varer filmen i overkant av tre timer, dobbelt så lenge som originalen fra 1933. For det andre er den stappet med unødvendigheter. Hvert øyeblikk skal vi underholdes, hver sekvens skal inneholde noe hårreisende eller få oss til å gispe. Det blir nesten for mye av det gode.

Møter hodejegere

Året er 1930 og den store depresjonen rir USA. Vi møter den eksentriske produsenten Carl Denham (Jack Black), som tross manglende finansiering er innstilt på å fullføre sitt mesterverk. Han stabler et filmcrew og en gjeng skuespillere om bord på et smuglerskip, og reiser til havs på søken etter det perfekte innspillingsstedet. Langt om lenge grunnstøter de på øya Skull Island (Hodeskalleøya) - et navn øya bærer til gagns. Først blir nemlig Denhams stjerneskuespiller Ann Darow (Naomi Watts) kidnappet av en gjeng hodejegere, og ofret til kjempegorillaen Kong. Og i et forsøk på å finne henne, møter filmteamet både dinosaurer, kjempelarver og livsfarlige kakerlakker. Når de endelige klarer å redde henne, bedøver de like godt kjempegorillaen og tar ham med hjem til New York. Ingenting er stort nok for Broadway?

Sympatisk gorilla

Jacksons kjempekakerlakker og dinosaurenes flukt er mer parodisk enn skremmende, men likevel makter historien å målbinde. Naomi Watts, som blant annet er kjent fra «Mulholland Drive», er strålende i rollen som sterk og uredd skjønnhet. Og King Kong, spilt av Andy Serkis (Gollum), er tidenes mest sympatisk gorilla. Scenene dem imellom gjør «King Kong» verdt kinoturen. De er rørende, morsomme, og til slutt ufattelig triste. «King Kong» er historien om skjønnheten og udyret, og føyer seg inn i rekka av effektrike, tåredryppende milliondollarfilmer. Filmen har premiere onsdag 14. desember.