En real robotmølje

«Transformers»-spillet er så som så.

JO DA, JEG SKAL ikke legge skjul på at jeg er en av dem som lar seg vilt begeistre av Transformers. Michael Bay-filmene kan få så mye slakt de bare vil - jeg koser meg i kinosalen med maskinelt kaos på full guffe lell.

Fordelen med effektporno som i den siste Transformers-filmen, er at du kan lene deg tilbake og nyte den gjennomkoreograferte actionmølja uten å måtte lee på en eneste hjernemuskel.

Men når troppene til Optimus Prime og Megatron deiser sammen i et dataspill, og du brått må delta aktivt i actionsekvensene, blir det brått verre.

Ikke bare er det nok at spillet har solide doser action, men denne må også kunne utføres på en slik måte at det er moro å spille - enten det er i kjøretøy- eller robotform.

UTVIKLERNE HAR riktignok klart å fange opp intensiteten fra filmene. Her er det knapt et stille sekund der du som en av de forskjellige Autobot- eller Decepticon-robotene dæljer løs på fienderoboter i forskjellige former og størrelser.

For å gjøre deg om fra robotform og til kjøretøyform, enten det er sportsbil, anleggsmaskin, helikopter, jagerfly eller mer til, må du trykke inn en skulderknapp - og holde den inne.

DET AT DU HELE tiden må holde inne denne knappen mens du klumsete navigerer deg kjapt rundt på ofte små og generiske brett, gjør spillopplevelsen lett anstrengende og krampaktig, bokstavlig talt.

I overgangen mellom kjøretøy og robot er det noen artige triks å hente om du holder inne en annen knapp mens du slipper skulderknappen.

Om du klarer å håndtere kontrollene fullt ut, er det temmelig kraftige kombinasjoner du etterhvert kan klare å levere på denne måten.

ETTERHVERT SOM spillet skrider fram, låser du opp nye områder og brett. Det er i all hovedsak lysten til å låse opp nye områder som driver spillet framover, ikke den vage historien som antydes i bakgrunnen.

I de forskjellige områdene er det flere brett, og du kan velge i hvilken rekkefølge du vil spille disse (så lenge de er opplåst).

Selv om det er en lang rekke forskjellige brett, minner disse ofte mye om hverandre - delvis fordi du bare har et lite utvalg oppdragstyper, dels fordi de nesten livløse byene ikke innbyr til spesielt mye variasjon.

Oppdragstypene er selvfølgelig forskjellige avhengig av om du spiller som Autobot eller Decepticon - det handler for eksempel om å henholdsvis beskytte/ødelegge kommunikasjonspunkter, beskytte/«fange» sivile, og så videre.

I UTGANGSPUNKTET har du gjerne en eller to roboter som er forhåndsvalgt til hvert oppdrag. Etterhvert som du gjør en rekke gitte oppgaver gjennom spillet kan du for eksempel låse opp muligheten til å spille med andre roboter.

Dette kan komme godt med om du vil forbedre tidsrekorden din for å få en bedre medalje for gjennomføringen, ettersom hver robot har en unik spesialevne som gjør gjennomkjøringen hakket enklere.

Blant det mer spennende av bonusmaterialet, er for de fleste kanskje muligheten til å låse opp gamle episoder av «Transformers»-animasjonsserien mange av oss fulgte på Sky Channel i sin tid. Minner, du vet.

PÅ TROSS AV at robotanimasjonene er flotte og actionjaget sjelden dempes, er det ikke til å komme bort fra at spillet føles litt sjelløst i lengden.

En real robotmølje

Jeg savner større, mer engasjerende kulisser for de fantastiske robotene - og gjerne litt mer av særpreget og humoren som fikk meg til å elske robotene i utgangspunktet.