En reddende rektor

Jeg var en av de elevene man i dag vil si har «spesielle behov».

— SELVBILDET VIKTIGST: Som mor har jeg sett hvor avgjørende positiv bekreftelse er for elever som sliter, skriver innleggsforfatteren. Foto: Scanpix
— SELVBILDET VIKTIGST: Som mor har jeg sett hvor avgjørende positiv bekreftelse er for elever som sliter, skriver innleggsforfatteren. Foto: ScanpixVis mer

||| LÆREVANSKER: Det er skolestart i luften. Den litt skarpe lukten av høstmorgen, dugg i gresset og køer ved skolesekkstativet i bokhandlerne. Det er lukter som vekker minner. Ikke bare gode minner. Jeg husker da jeg selv gikk til skolen for aller første gang, i sko som kjentes så tunge og store på føttene at jeg trodde jeg aldri ville vokse inn i dem. Jeg var en av de elevene man i dag vil si har «spesielle behov», men jeg levde med udiagnostisert ADHD helt til jeg fikk de fire bokstavene i en alder av 44 år. For mitt vedkommende var det ikke snakk om tilrettelagt undervisning. Jeg gikk på Steinerskolen, og for meg var det kanskje redningen. Jeg fikk utfolde meg i de kreative fagene, og hadde lærere som så gjennom fingrene med at jeg strikket i timen. Når jeg hadde strikketøyet mellom hendene, holdt det snakketøyet i sjakk - og jeg klarte til en viss grad å følge læreren i det han formidlet fra kateteret.

Da jeg begynte på Eikeli videregående skole, kom sjokket. Det var nok ikke alle «Meget»-karakterene på vitnesbyrdet som var like velfortjent. Blant annet mattekarakteren. Jeg hadde faren til Vebjørn og Aune Sand i matte på Steinerskolen. Vi laget fantastiske trådfigurer i geometritimene, og skrev brev til piloten som slapp de amerikanske bombene over Hiroshima - og fikk svar. Jeg vil ikke avfeie dette som dårlig skolelærdom, men det gjorde meg ikke til noen kløpper i algebra. På matteprøvene i førsteklasse på videregående, fikk jeg først 3, så 2, 1 og 0. NULL! Fornedrelsen var stor.

Dette var mitt aller første møte med en «privatpraktiserende» lærer, som fikk regjere i klasserommet uten noen kvalitetssikring fra rektor. Hun var i hvert fall en elendig lærer for oss som ikke fikk toppkarakterer. Før juletentamen skuet hun utover klassen og kastet fra seg følgende brannfakkel: «Dere som har fått dårlige karakterer på matteprøvene i høst, trenger ikke å lese til tentamen. Dere kommer ikke til å klare det, uansett.» Men jeg hadde en mor som ikke ville gi seg og sendte meg til privatlærer. Dette er et eksempel på hva én-til-én-læring kan utrette for elever som sliter med å tilegne seg kunnskap i klasserommet.

Hos privatlæreren får jeg i løpet av en knapp måned selvtilliten tilbake. Av ubegripelige grunner begriper jeg det ubegripelige når jeg sitter alene med ham et par ettermiddager i uken og går igjennom de samme formlene som læreren skribler på tavlen. Da dagen for mattetentamen opprinner, kan jeg nesten ikke tro at det er sant. Med et slag gjør jeg alle de ukjente luringene i tredjegradslikningene om til kjente og kjære venner. Klokken elleve gir jeg oppgaven til sjarmtrollet ved kateteret, som tror hun vet hvorfor jeg leverer så tidlig. Men når vi får de rettede prøvene tilbake, himler hun med øynene og sier at hun aldri har opplevd tilsvarende. Fra null til fem på fire uker!

Som mor har jeg selv hatt barn i skolen med spesielle behov, og sett eksempler på hvor avgjørende positiv bekreftelse og mestringsfølelse er for elever som sliter. Jeg har hatt barn på en ungdomsskole der gjennomgangstonen var «Nei, slik gjør vi det ikke her på denne skolen!», da PPT kom med forslag til tilpasset undervisning. De to første årene var en tilnærmet katastrofe. Karakterene raste nedover proporsjonalt med at fraværet økte. For hvem spretter vel opp hver morgen i iver etter å møte nok et nederlag?

I tiende ble det tilsatt en ny rektor, samtidig som klassen fikk ny kontaktlærer. Da endret alt seg. I stedet for å bli møtt med negative forventninger og fokus på «det enorme fraværet», ble vi møtt med en positiv holdning. Alle utfordringer var ikke løst over natten, men jernskroget rettet gradvis baugen mot mer fremkommelig farvann.

Jeg mener at selvbildet er det aller viktigste å ivareta hos elever som sliter. Det er mange som bruker ett år på å ta opp fag, men det er ikke fullt så enkelt å si at «nå skal jeg ta opp selvbildet!» Etter avslutningen i tiende fant jeg en lapp på kjøkkenet: «Tusen takk, mamma. Jeg er lei for at jeg har vært så sur når du har vekket meg om morgenen. Jeg ville ikke ha klart dette uten deg.»

Jeg vil tilføye: Og en rektor og kontaktlærer, som så hva min ungdom trengte.

Les mer i Magasinet i morgen.

ERFARINGER: Neste uke kommer Pernille Dysthe med «Riktig rektor?», en bok om skoleledelse skrevet sammen med Jon Morten Melhus.Foto: Nina Ruud
ERFARINGER: Neste uke kommer Pernille Dysthe med «Riktig rektor?», en bok om skoleledelse skrevet sammen med Jon Morten Melhus.Foto: Nina Ruud Vis mer