TVANG ELLER IKKE: Statsministeren kaller Arbeiderpartiets nei til tvang for en revolusjonær handling. Det forteller oss at nervepresset stiger. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
TVANG ELLER IKKE: Statsministeren kaller Arbeiderpartiets nei til tvang for en revolusjonær handling. Det forteller oss at nervepresset stiger. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpixVis mer

Regionreformen:

En reform med kurs mot grøfta

Stadig færre vil ha regjeringens nye regioner.

Kommentar

Nordmenn er sjelden spontane før de får tenkt seg om, fastslo forfatteren Odd Eidem. Men det finnes unntak. Rører du lokal identitet og selvbestemmelse, bykser protestene fram. Det er denne reaksjonen som nå er i ferd med å lamme regjeringens regionreform.

I begynnelsen var det ingen ting. Eller rettere: De to regjeringspartnerne Høyre og Fremskrittspartiet ønsket at det ikke skulle være noe mellom stat og kommune. Ingen fylkeskommune med et ekstra sett politikere og et medfølgende byråkrati. Vekk med det!

Men der gjorde de regning uten vert. Regjeringens kravstore garantister, altså Venstre og KrF, var sterkt imot ideen om å økse det tredje forvaltningsnivået. I en klassisk hestehandel fikk H og Frp drevet gjennom sammenslåing av en god del kommuner. På regionnivået skulle antall fylker reduseres fra nitten til ti. Det krevde ikke bare nye Norgeskart og store administrative endringer, men utfordret også sterke kulturelle bindinger.

Verst av alt: Regjeringen begynte i feil ende. Som en eneveldig hersker i middelalderen delte den landet inn i nye len, men uten at oppgavene var klarlagt eller fordelt. Da gikk det som det måtte gå. Der forholdene lå godt til rette for sammensmeltning skjedde det på nokså naturlig vis. F. eks. i Trøndelag og Agder der fire fylker ble til to. At Rogaland, Møre og Romsdal og Oslo fikk bestå som før, møtte selvsagt ingen protester. Nordmenns begeistring for store enheter er begrenset.

Etter at Finnmark forkastet sammenslåing med Troms i en folkeavstemning der 87 prosent sa nei, har opprøret spredt seg til andre deler av landet. Sist ut er den nye regionen Viken som etter planene skal strekke seg fra Geilo i nordvest til Halden i sørøst. Men uten å omfatte regionens egentlige kraftsenter: Oslo. Nå blir arbeidet med å slå sammen Østfold, Buskerud og Akershus mest sannsynlig lagt på is til Stortinget på nytt har behandlet regionreformen. Uroen sprer seg langt inn i regjeringspartiene. Som Vibeke Limi, Frp’s gruppeleder i Akershus, sier det: «… dersom Finnmark får frikort, skal jammen også Viken ha det. Jeg synes hele regionreformen er latterlig, og det tåpeligste er Viken.»

Det ulmer også i Oppland og Hedmark der det opprinnelig var negative vedtak i begge fylkesting. Også I Vestfold rører det på seg etter at det er skapt tvil om Viken-prosjektet. Over hele landet gjør Senterpartiet hva det kan for å puste ild i glørne.

Når det går så skjevt med hele reformen, skyldes det ikke bare at regionenes oppgaver ikke var fastlagt. Det fantes knapt noen politisk vilje bak reformen, og en enda svakere folkelig forankring. En viktig årsak til dette er at det strengt tatt er tale om endringer som bare har økonomiske og byråkratiske mål. Det skal spares, effektiviseres og skapes fagmiljøer som er store nok. Sammenslåingene hadde aldri noe demokratisk mål av betydning. Tvert imot vil de redusere antall politikere og øke avstanden til velgerne.

Det handler altså om en reform som er typisk for den moderne markedsstaten der offentlige oppgaver og velferd underlegges målstyring, konkurranseutsetting og privatisering. Folk flest ser ikke at gevinstene er store eller interessante nok. At regjeringen må finne på oppgaver etter at den har kappet land, gjør retningen nokså tydelig.

Slikt fortjener bare en betegnelse: Slett politisk håndverk. Regjeringen og kommunalminister Monica Mæland har tatt en bit av det sure eplet og forbereder nå en ny politisk behandling i Stortinget. Der må fadesen pyntes og stelles slik at den blir akseptabel for KrF som er på vippen i denne saken. Senterpartiet lover på sin side at ikke bare Finnmark og Troms kommer opp i Stortinget, men hele reformen.

Det er like greit. Uroen rundt saken er nå så stor og voksende at den ikke kan gjemmes bort. Statsministeren kaller Arbeiderpartiets nei til tvang for en revolusjonær handling. Det forteller oss at nervepresset stiger. At folk i distriktene arbeider for å endre et stortingsvedtak, er verken oppsiktsvekkende eller illojalt. Tvert imot er det å ta folkestyret i bruk.

Vi må aldri glemme at dette landet er mangfoldig og ofte sterkt forskjellig når det gjelder geografi, ressurser, klima, bosetting, økonomi og kultur. Der det eksisterer sterke lokale og regionale identiteter, har disse vokst fram på naturlig måte over lang tid. Å foreta endringer som river opp dette, vil alltid være utfordrende. Ofte også uklokt. Dette landet henger sammen fordi det ennå finnes mye tillit, og fordi staten har naturlig autoritet og respekt. Det er verdier som fortjener å bli tatt vare på.