En reise i klassiske fotnoter

I året 1325 la den unge nordafrikaneren Ibn Battutah ut på en reise som skulle vare i 29 år. Han var da 21 år gammel, og allerede en velutdannet mann.

Reisen strakte seg over 135000 km, og førte ham over nesten hele den kjente verden den gang. Til sammenlikning reiste han tre ganger så langt som selveste Marco Polo, og alt i alt regnes han som den førmoderne verdens viktigste reisende. Hovedårsaken til dette er hans egne eventyrlige nedtegnelser, samlet i boka «Reiser». En klassiker innen arabisk litteratur, og mer eller mindre ukjent i Vesten.

Akademiske grep

Dagens reiselitteratur har et åpenbart problem. De fleste av jordas avkroker er utforsket inntil det kjedsommelige, og den tradisjonelle reiseskildringen har så å si utskrevet sin rolle.

Reiselystne skribenter må pønske ut stadig nye vinklinger, og én løsning er å reise i andres fotspor. For å unngå gjenbruk anvender man nye vinklinger, for eksempel journalistiske, essayistiske eller akademiske grep.

Sprenglærd

Tim Mackintosh-Smith er en sprenglærd engelskmann bosatt i Yemen. Han faller inn i den siste kategorien, og går ikke bare i Ibn Battutahs fotspor, men også i hans fotnoter. «Jeg er ikke gift... med andre enn mine bøker,» svarer han på nysgjerrige forespørsler underveis. Et litterært ekteskap i andres fotnoter? Det lover ikke godt.

Ambisiøs

Mackintosh-Smith er i alle fall ambisiøs, det skal han ha. Opprinnelig hadde han tenkt å ta seg gjennom hele Ibn Battutahs utrolige rute - først til Mekka, så gjennom hele den arabiske verden, via India til Kina, så tilbake via Yemen og Nord-Afrika til Spania - i ei og samme bok, men det lot seg bare ikke gjøre. Materialet var for enormt, og «Mannen fra Tanger» dekker bare reisens første del - fra Tanger til Konstantinopel. Seinere skal det visstnok komme flere bøker, men sant å si nøyer vi oss gladelig med denne.

Referanser

Reisen går gjennom Marokko, Egypt, Syria, Oman, Tyrkia og Krim, og kombinerer et utall av lærde referanser med et skeivt og humoristisk blikk på nasjonale særegenheter. Som når Mackintosh-Smith for første gang setter tennene i den lokale egyptiske delikatessen fissikh, en slags halvråtten fisk som ligger og putrer i en unevnelig lake. Dette gjøres det et stort nummer av, men for en leser fra rakfiskens hjemland skal det mer til for å bli sjokkert.

Verre er det i Damaskus, der han propper i seg «hjerneburger - en hel posjert lammehjerne, pepret og knust til en bolle - og en milkshake med banan». Slikt kan med hell kombineres med historiske fortellinger, som den om de førti martyrene i «Hungerens hule» i samme land. Disse hadde i sin tid bare ett brød på deling, men grunnet uendelig fromhet sendte de det fram og tilbake seg imellom helt til alle var døde. Beskjedenhet i praksis.

Tørrvittig

Mackintosh-Smith lærer seg også en viss tilbakeholdenhet underveis, etter bare så vidt å ha unngått fengsling for påstått falskmyntneri og ugyldig visum. Han forstår at forholdene har endret seg radikalt, jf. fortidas reiseskildringer: «Man må aldri, aldri diskutere med en syrisk immigrasjonsoberst - alt har forandret seg siden Baedeker i 1876 erklærte at 'det hender man spør etter den reisendes pass, men et vanlig visittkort gjør samme nytten'.»

Forfatterens styrke ligger nettopp her, i knutepunktet mellom den levende historien og nåtida. Og i hans særegne stilling, som ekspert på det arabiske og likevel utlending. For om han aldri så mye har bodd årevis i Yemen, er han fremdeles en tørrvittig, Oxford-utdannet brite. Med de fordeler og ulemper som det fører med seg.

Blant ulempene finner vi en hang til unødige fremmedord, og tegn til akademiske skylapper. Forfatteren har et godt blikk for det særegne og absurde, men er ikke riktig så inkluderende som han selv tror. Arabiske fotnoter er ikke for alle.