En reise i underverdenen

Et intelligent og såkalt frodig epos fra en av Marokkos store forfattere.

«Fattigherberget» er Tahar ben Jellouns femte roman som er oversatt til norsk. Den er lagt til Napoli, og hovedpersonen, som er forfatter og kanskje Jellouns alter ego, har planer om å skrive en slags «Ulysses».

Men da må han også leve romanen, derfor foretar han en slags reise i underverdenen - Napolis fattigherberge - der han møter et utall underlige figurer.

Bl.a. møter han senegaleseren Momo, som med sin barnlige urbefolkningsintuisjon er helt malplassert i storbyen, og pianisten Gino som ble gal av kjærligheten, men først og fremst Gamla.

Bilde på Napoli

Gamla bor blant rotter og kakerlakker, hun stinker skitt og urin, og hennesabnorme, byllebefengte kropp er i ferd med å gå i oppløsning.

Men hun er og et bilde på Napoli, på livet selv, på skjønnheten i det heslige - idet Forfatteren finner den store kjærligheten med det platonske (noe overtydelige) navnet Ide, i en annen kvinne som viser seg å være Gamlas alter ego. Gamlas skjebne er og knyttet til rasehets, jødeforfølgelse og intens ondskap.

Politisk ukorrekt

«Fattigherberget» er en svært sint roman, et oppgjør bl.a. med Marokko, med triksing og fiksing, kynisme, kvinne- og slektsdiktaturet (det siste svært morsomt skildret og befriende politisk ukorrekt).

«Fattigherberget» er en roman som flommer over av fortellinger, av fortellinger i fortellingen.

De er gode, intelligente og med mye humor - bitter humor - i en bok som kanskje først og fremst handler om Kjærligheten.

Personlig blir jeg litt sliten av de, i passasjer, noe anmassende gjentakelser om litteraturen, som skriver seg selv, boka som kanskje er livet og livet som er romanen. Det noe klisjéaktige her dempes ikke akkurat av det adjektivglade oversetterparet Risvik.