En reise til India

Indiske billedkunstnere har først i det siste gjort seg gjeldende på det internasjonale kunstkartet, men Henie Onstad-senterets nye utstilling - «The Tree from the Seed» - viser spennende aktører.

Kurator Gavin Jantjes står igjen fram som døråpner og veiviser til et nytt kunstnerisk territorium, med en utstillingstittel hentet hos Rabindranath Tagore. Den indiske nobelprisvinneren brukte forskjellen på det spirende såkornet og fullvoksne treet som metafor for kunstens foranderlige karakter, og den verbale grokraften har holdt seg godt i formuleringen fra 1926. Selv om de billedmessige bruddene, formale forvandlingene og hybride kombinasjonene i dagens kunst nok er langt fra virkemidlene hos Tagores samtidige. Akkurat som forfatterne Arundhuti Roy og Salman Rushdie befinner seg fjernt fra sin kjente forgjenger når det gjelder litterære grep.

De 12 utstillerne på «Tree from the Seed» kommer fra de tre storbyene Mumbai, New Delhi og Vadodara. De representerer dermed bare en del av dagens sammensatte situasjon på kunstfronten i India.

Tradisjonen

Likevel er dette markante miljøer som gir samtidskunsten muligheter til å utfolde seg, selv om museene spiller en passiv rolle på utstillingsfronten. Offentlige og private samlinger viser en laber interesse for de yngre og internasjonalt orienterte. Maleriet står også markedsmessig mye sterkere enn andre medier, selv om noe endrer seg etter som indiske samtidskunstnere møter respons på bortebane.

Tradisjonens grep på Indias kunstliv har vært langvarig. Den er fortsatt preget av at sjangere som landsbylivet og den religiøse forestillingsverden dominerer. Galleristen Peter de Nagy, som forflyttet sin virksomhet fra New York til New Delhi på 90-tallet, peker også på at de nedarvete og patriarkalske trekkene har en konservativ innvirkning på kunstmiljøet. Generasjonsopprør møter liten gjenklang som kunstnerisk strategi. Det fins også sterke sjåvinistiske tendenser til å se internasjonal dialog som en lefling med utenlandsk importerte trender. Satsingen på visse indiske kunstnere ute har nok også lidd under dette, og utstillingen på Høvikodden kommer da også som et initiativ fra institusjonen selv - med solid økonomisk støtte fra Utenriksdepartementet.

Selv om mange av utstillerne har møtt motstand på hjemlig hold, ser de heller ikke globaliseringen i noe rosenrødt skjær. Kulturkollisjonen med Vestens kommersielle sivilisasjon kommer oss umiddelbart i møte gjennom Sharmila Samants «Håndlaget sari», der materialet i det tradisjonsrike plagget er manuelt monterte colakapsler.

Hun har også konstruert en installasjon omkring en salgsbod for regionale leskedrikker, som synliggjør colaproduktets konsekvenser for den indiske matkulturen. Slike følger har markedsføringen av storkonsernets standardvare over hele verden, og Samants ser den som «Loca(gal)Cola».

Syklisk

Performancekunstneren Subba Ghosh presenterer riktig nok et indisk særdrag på video, hvor han selv ligger som livløs og overstrømmes av aske, papir, sagmugg og blomster. De sykliske sekvensene forvandles fra et tidløst ritual, og blir et fysisk pågående bilde av hvordan alt - inkludert menneskelige ressurser - forbrukes og resirkuleres i en evig rundgang. Et drastisk bilde på å overleve i kjempebyenes kvernende kamp for tilværelsen. Ghosh og hans kolleger er kunstnere med like selvsagt forankring til det myldrende livet og billedstrømmen i metropolene, som de er kulturelt knyttet til fortidas klassiske arv av miniatyrer laget for de få.

Rekha Rodwittiyas akvareller på underlag av tradisjonelle, kvinnelige silkeplagg springer ut fra miniatyrmaleriets stiliserte formspråk. Den formidler et kvinnesyn med feministisk fortegn, som går ut over det eksotisk behagelige hos fortidas underdanige vesen.

Hennes frontalt stående eller sittende figurer blotter selvbevisst styrke i sine nakne, kraftige kropper, og holder fram symbolske rekvisitter eller andre talende tegn på mangfoldet i den verden de nå akter å representere. De symmetrisk stilte skikkelsene med klare konturer og uforstyrrelige øyne legemliggjør forestillingen om en annen rolle enn passive objekter for menns blikk.

Bak fasaden

Virkelighetens India er ofte krast forskjellig fra Rodwittiyas bilder, noe som klart framgår av Atul Dodiyas malerier på metalliske vinduslemmer som brukes til å stenge/åpne fasaden på storbyenes småbutikker. Lemmene kan trekkes opp og ned, og blir funksjonelle metaforer for fenomener som holdes skjult og kommer for en dag i det indiske samfunnet. I ett av bildene poserer en kitschaktig framstilling av kjærlighetsgudinnen i glorete farger på forsiden, men bak vinduslemmen har to døtre hengt seg på grunn av farens manglende evne til å betale medgift - inngangsdøra til ekteskapet.

Et tema som Indias dyrking av hellige kyr får en mer underfundig og flertydig formulering i Suboth Guptas malerier, hvor melkeprodusenten med den privilegerte posisjonen pensles ut sammen med kumøkk på lerretet. Indere tillegger kuas avfall en faktisk og symbolsk rensende effekt, og i Guptas bilder blir den også gjødsel som gir vekstkraft til kulturens produkter.

I hans store installasjon«Veien hjem» ligger en kufigur omgitt av blanke bruksgjenstander, og innesluttet av en skinnende sirkel som signaliserer samme respekt for den bondekulturen kua og fedriften fortsatt gir opphav til.

Symbolbruk

Den ukonvensjonelle symbolbruken med adresse til indiske forhold går også igjen hos Bharti Khers dyreskulpturer, der blant annet uskyldsrene Bambi og reinsdyret Rudolf står dekket med myriader av spermieformer - hentet fra moteriktig make-up. De livmor-like øyene som ligger lik lokkende havner for flotiljene av små bambusbåter i Reena Kallats suverent monterte installasjon, er et annet eksempel. Den mørkt sadistiske siden ved surrealismen ruger med underliggende råskap i Anita Dubes svarte fløyelsobjekter, mens ca. 1600 håndlagete kakerlakker som Hema Uadhyay har utplassert med slående effekt på gulv og vegg, sprer et mer direkte ubehag.

«The Tree from the Seed» viser at Indias kunstnere blander internasjonale impulser med kulturelt bestemte koder. Utstillingen rommer en kompleksitet som krever tid, men gir et viktig innblikk i et hittil oversett kunstliv.

Utstillingen varer til 27. april.

HELLIG: Suboth Gupta bringer med seg indernes tradisjonelle dyrking av hellige kyr inn på dagens kunstarena, men det fins flere innholdsmessige tråder i hans installasjon og malerier på Henie Onstad-senteret.
FORSIDE...
...OG BAKSIDE: Bak Atul Dodiyas klisjéfylte motiv av kjærlighetsgudinnen malt på vinduslemmer, fins motivet av unge piker som har begått selvmord på grunn av manglende medgift.
LIVMOR: Detalj av Reena Kallats store installasjon «Sju ansikter av støv» med livmor-like former i grus og sand.