En reise uten mål

Sobert og nådeløst sett om bortkomne mennesker i forfallstider

BOK: En lidenskapsløs bølgeforsker har ikke andre mål i livet enn å gifte seg med en kvinne som er ham totalt likegyldig. I 1913 drar han til sjøs med en firemaster for å foreta vitenskapelige observasjoner. Fra dette utgangspunktet glir vi ut i en fortelling hvor vi følger bølgeforskeren Franz Von Karsch-Kurwitz\' kamper med den fortølpede Amiciar Moser -   og hans samtaler med den kommende rivalen Ernst Totleben. Målet for reisen er Valparaiso. Underveis dukker også en tredje person opp på skipet, den tilbakeholdne og mystiske Asta Maris fra Nederland, som etter hvert begynner å beskjeftige de tre mannlige passasjerenes tanker og følelser.

Livstretthet

Karsch er en preussisk aristokrat som gjennomsyres av umotiverte pliktfølelser og en livstretthet som kan virke kjedelig å gå løs på for en leser. Men siden det ikke finnes kjedelige romantemaer, bare kjedelige måter å skrive på, har Schrõder benyttet det lille formatet til å skrive en historie som vokser. «Hydrografen» er sober mellom-europeisk romankunst av høy klasse, diskret fortalt, i en stemning av mennesklig og kulturelt forfall. Handlingen utspiller seg med den kommende verdenskrigen som bakteppe, og med havet som uformelig element og tilbakeholdt metafor. Hvor skal Karsch? I løpet av fortellingen skjønner vi at det lidenskapsløse ytre skjuler sterke følelser, som ligger svært så dypt begravet. Via Asta Maris begynner Karsch prosjektet med å åpne seg opp, noe som ikke er lett, siden det som finnes der inne er usmakelig og ekkelt. Vi får noe retrospektive glimt av en mor som ikke akkurat har gjort det lettere for sønnen sin å forholde seg til sin egen eller kvinners seksualitet.

Elegant gjort

Det er visse ting her som gjør denne romanen til noe mer enn en god roman. Schröders skildring av Karsch og hans reise, og hvordan livsprosjektet hans strander, spørsmålet om hvorfor han i det hele tatt fortsetter å leve, er en nytelse å følge. Vendepunktet, der tilbaketrekkingen begynner, utløses av synet av to kvinneføtter. Å få det til med slik tyngde er elegant og frapperende gjort. Over disse tilsynelatende ubetydelige menneskenes bevegelser henger den kommende tidens politiske hendelser. For på indirekte vis er dette også historien om den europeiske adelens endelikt som herskerklasse, og fremveksten av de store autoritære og folkedypsbaserte politiske bevegelser, med sin forrående og voldelige ideologi.

Krigens galskap

Selv om Schrøders skrift er som mildt regn, finnes det egenskaper ved «Hydrografen» som peker tilbake mot en mer storlåten nyromantikk og dekadanselitteratur. Blant annet har romanen en avslutning med brevsitater som minner om slutten av Hamsuns «Pan». Innholdet i brevene fører også tankene mot Løytnant Glahn som figur. De dempede romantiske elementene er med på å forsterke og få opp temperaturen i romanens indre liv, og til Karsch melankolske vandring mot galskapen, som til slutt får blomstre i krigens galskap. Oversetter Bodil Engen ser ut til å ha fanget rytmen og den konservative tonen i Allard Schröders fortelling på flott vis.