En reise verdt å ta

Gry Blekastad Almås tar leseren med til det «norske» Storbritannia, fra uteliggere til oljefond.

ENGLANDSFAREREN: Gjengrodde graver, nedlagte sjømannskirker og ruiner etter menneskelig aktivitet, Gry Blekastad Almås tar med leserne på tur. Foto: Eigil Korsager
ENGLANDSFAREREN: Gjengrodde graver, nedlagte sjømannskirker og ruiner etter menneskelig aktivitet, Gry Blekastad Almås tar med leserne på tur. Foto: Eigil Korsager Vis mer
Publisert

«Norbritannia – en reise i det norske Storbritannia»

Gry Blekastad Almås

Reiseskildring

Forlag: Vigmostad & Bjørke
Utgivelsesår: 2020

«Litt flat, med enkelte svært gode lyspunkt.»
Se alle anmeldelser

NRK-profilen Gry Blekastad Almås har et langvarig forhold til Storbritannia – som så mange nordmenn. For ikke å lage enda en England-bok av dem det allerede finnes utallige av, har hun lagd en rundreise for å spore opp forbindelseslinjer mellom Norge og naboen i vest. Det veksler mellom det helt selvsagte (fotballfans, publiv og petroleum) og overraskende detaljer knyttet til skipsfart og aktiviteter under krigen.

Tar seg opp

Litt uheldig at de første kapitlene er de svakeste og at boka først tar seg opp omtrent halvveis, helt i nord. Her får vi interessante detaljer om «Shetlands-Larsen» og gjengen hans som fraktet våpen og folk mellom øyriket i vest og nazi-okkuperte Norge.

Herfra stiger kvaliteten med topper i interneringsleiren på øya Man og den norske skipsfarten til kullindustriens mekka i Cardiff. En virkelig godbit kommer helt til slutt der Almås er tilbake i London og tegner opp en grell kontrast mellom en norsk uteligger-kvinne og Oljefondets mange eiendomsinvesteringer i noen av verdens dyreste forretningsstrøk. Dette er jo skrevet før Tangen-bråket, men sier en god del om hvor himmelfjern den er, den finansverdenen som forvalter «våre» penger.

Gjengrodde graver

Ellers handler det mye om svekkede bånd mellom landene til tross for mange spor etter vikinger. Melankolske episoder med gjengrodde graver, nedlagte sjømannskirker og ruiner etter menneskelig aktivitet speiler det allmenne forfallet i det engelske opplandet – en dyster påminnelse om en menneskehet som har overflødiggjort seg selv.

Tomme byer, nedlagte fabrikker, innskrumpede fiskerier og generell motløshet hersker der det en gang fantes driftig aktivitet og sterke forventninger til sosial forbedring.

Teksten flates noe ut av en forutsigbar reportasjestil. Vi møter stadig dette store «vi», som er synonymt med Norge. Kanskje denne holdningen er et resultat av Almås’ posisjon i statens formidlingsapparat. Som leser tenker jeg stadig på at Dagsrevyen har sett seg selv som den samlende nasjonale aftenstund, det definisjonsgivende talerør.

Nå dekkes bare den aldrende generasjon, i stadig økende, gjensidig frustrasjon. En dustete anekdote om kong Haakon som følger en blind mann over gata, uten at denne etterpå viser takknemlighet, er typisk sånt flatt stoff.

Uventede funn

Forfatteren spekker teksten med juletrær, norske flagg og kongebilder, som her i KFUK-hjemmet:

«(jeg) går ned i dagligstua, som er dekorert som et ekte norsk patriotisk hjem med flagg, kongebilder og nasjonalromantiske malerier på veggene. Her kan man altså bo i kjente og kanskje kjære omgivelser selv om man er i en fremmed by.

«Et ekte norsk patriotisk hjem» ... jo, det smaker flat NRK-fornuft. Når det er sagt, er det ingen tvil om at Almås’ reise har nok av gode refleksjoner og uventede funn til at den er vel verdt å ta.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer