Depeche Mode
«Imponerende vitalt.»
Martin L. Gore og Dave Gahan har bikket 60, begge to, men ikke et øyeblikk føles denne konserten anakronistisk eller hovedsakelig mimrete, en seanse hvor publikum må legge godviljen til for å få det til å funke.
Depeche Mode leverer rett og slett imponerende bra i kveld.
Enestående posisjon
Det er lett å glemme hvilken enestående posisjon bandet har i store miljøer i Norge. På mange steder, særlig Østlandet, var man som ungdom på seint 80- og tidlig 90-tall definert ut fra hvorvidt man bekjente seg til Depeche Mode og et knippe andre beslektede synthband - dette i direkte opposisjon til for eksempel heavy metal-fansen, som det jo var rikelig av i samme tidsperiode.
Nærmest sjokkerende
Og mange av ungdommene fra den gang er her i kveld. En betydelig andel har islett av Depeche-imaget sitt fra hine hårde dage, og det er rimelig å konstatere at lyse farger ikke er i overtall i et fullsatt Telenor Arena.
Depeche Mode har blant verdens mest lojale fanbaser. Idet bandet kommer på, kunne neppe Manchester United-hjemmefansen ha overdøvet publikum - så kjærkomment er gjensynet.
Mektig
Det starter mektig og dystert med «My Cosmos Is Mine» fra årets sterke album «Memento Mori», med bandet bakbelyst. Lyden sitter bra fra start.
Under låt nr. 2, «Wagging Tongue» fra samme album, får vi for første gang se fjeset på Dave Gahan. 61 er han blitt, men han bærer alderen usedvanlig godt; noe furet, værbitt i ansiktet og håret i bakoversleik. Masse eyeliner og poshe, mørke klær, som blir skiftet ut et utall ganger - men ikke et eneste øyeblikk virker uttrykket påtatt.
Det er vemodig å se bandet redusert til en duo etter Andy Fletchers brå bortgang i fjor. At en ikke ubetydelig andel av Gores sanger dreier seg om død og savn, er vanskelig å ignorere.
Nå tilførte ikke Fletcher bandet noe av særlig sonisk verdi - han var mer et sosialt, men like fullt essensielt medlem. «World in My Eyes» er dedisert til Fletcher, med Anton Corbijn-fotoer av ansiktet hans, som morfer over i hverandre, over alle skjermene.
Løft
Med bare to i bandet blir rollefordelingen om mulig enda tydeligere enn før: Gore, med det androgyne uttrykket, er den tilbaketrukne mesterhjernen - Gahan er ren karisma og maskulin energi, bandets kanal ut til publikum. Sånn har det egentlig vært i 40 år, og det funker i år også.
Duoen er på scenen forsterket av keyboardist/bassist Peter Gordeno og trommeslager Christian Eigner - begge livemedlemmer i nærmest en mannsalder.
Å ha en ekte trommeslager live har løftet Depeche Modes konserter vesentlig siden eksmedlem Alan Wilder begynte med det på Devotional Tour i 1993. Det er ikke til å komme ifra at mye av instrumenteringen er forhåndsprogrammert, og trommene, sammen med Gores gitar - i hovedsak en svær Gretsch - bringer menneskelig følelse og energi inn i settet.
Gahan ser tidvis ut som han skal flomme over av ubrukt energi, og var ærlig talt ikke så mye mer energisk for 40 år siden. Ingen fniser når han vrikker på hoftene på scenekanten.
Han overbeviser generelt vokalt, men som tidligere har han en tendens til å slite med å treffe tonene på enkeltlåter, særlig «It's No Good». Ikke at publikum bryr seg nevneverdig, ettersom de er mest opptatt med å synge med og/eller veive hendene i været.
Knallsterk katalog
Mange trodde bandet var ferdig da Vince Clarke takket for seg i 1982, etter bare ett album - men det er fair å si at Martin Gore i de påfølgende 41 åra ettertrykkelig har bekreftet at han er en av synthrockens aller fremste låtskrivere. Eller kanskje rocken i det hele tatt.
Depeche Mode kan bare velge og vrake fra den knallsterke katalogen:
«In Your Room» fra «Songs of Faith and Devotion» (1993) er en av undertegnedes absolutte favoritter, og her spiller bandet den såkalte Zephyr Mix-versjonen - slik den ble totalt omarbeidet av Butch Vig fra Garbage for singelutgivelse.
Den sitter som ei kule - bare en småsur gitar skurrer.
Blodfansen - de som har alle bandets album og singler og egentlig synes «Depeche» var best før USA-gjennombruddet «Music for the Masses» (1987) - skal ha sitt, og «Everything Counts» fra «Construction Time Again» (1983) - med en ny start - får store deler av det overveiende middelaldrende publikummet opp av stolene, syngende av full hals:
«The grabbing hands / They grab all they can / Everything counts in large amounts.»
Kom, så og vant
Det er et fast ritual at publikum avslutter låta slik alene, siden nærmest uminnelige tider.
Hvileskjær
I det hele tatt har en Depeche Mode-konsert mange av attributtene til en religiøs opplevelse. Yppersteprest Gahan befaler, menigheten adlyder. Men aldeles frivillig.
Like rituelt er det at Gore tar mikrofonen på et knippe ballader midt i settet - trolig til kjærkommen hvile for bandkollegaens stemme og legeme. «A Question of Lust» sitter like godt og er like rørende som alltid, og 62-årige Gore har om mulig tilegnet seg enda vibrato enn sist.
Nye «Soul with Me» er kveldens andre Gore-sololåt, og jeg er litt mer i tvil om denne. Han synger sterkt og følsomt, med bare Gordeno på piano som akkompagnement, men det blir for høy røykfylt-pokerklubb-faktor for meg. Publikum gir ham kjempeapplaus åkkesom.
Men klubbfølelsen er snart borte. Med Gahan tilbake leverer de en flott versjon av sterke «Ghosts Again», også den fra «Memento Mori» og en av flere skrevet sammen med Psychedelic Furs’ Richard Butler.
«Everybody says goodbye», lyder den vemodige teksten - som visstnok ikke handler om avdøde Fletcher, men snarere Gores refleksjoner om egen dødelighet, samt alle de døde under covid-19-pandemien.
Best på kraft
Depeche Mode er aller best under de mest energiske låtene i kveld. Som «I Feel You» - regelrett eksplosiv, og hvor Eigner virkelig får utfoldet seg bak trommene.
Det er også rom for overraskelser. Selvsagt er evergreens som «Enjoy the Silence», «Never Let Me Down Again» og «Personal Jesus» plain sailing. «John the Revelator» fra «Playing the Angel» (2005), på den annen side, har aldri vært en av mine favoritter - men bandet leverer en knallsterk, superenergisk og medrivende versjon i kveld.
Det er forresten utrolig befriende å høre «Just Can't Get Enough» med Depeche Mode og ikke de gresselige forsøkene fra Meny- eller H&M-reklamen.
Summa summarum: Menigheten fikk det de kom for, men Depeche Mode står solid på egne bein også i 2023. Helt av seg selv.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker informasjonskapsler (cookies) og dine data til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
