En ressurspersons bekjennelser

«Flink pike» sier lite om fenomenet tittelen henviser til, men er like fullt en verdifull skildring av tung depresjon.

FILM: Det er forståelig at en del oppfatter flink pike-syndromet som et problematisk begrep. Først og fremst fordi det er kjønnsspesifikt, men også fordi det kan forstås som et uttrykk for et ærgjerrig behov for å få ros også når man ikke lykkes. Likevel viser altså statistikken at stadig flere jenter og unge kvinner sliter med depresjon, og at dette har klar sammenheng med krav fra skole og jobb. Spørsmålet er om det er snakk om noe annet enn god gammeldags utbrenthet.

I «Flink pike» forteller dokumentarfilmskaperen Solveig Melkeraaen om hvordan hun overarbeidet seg inn i en dyp depresjon som hun måtte elektrosjokkbehandles ut av. I feil hender ender denne typen åpenhjertige bekjennelser fort opp som «sterke historier» — altså ren kitsch — men Melkeraaen har funnet en relativt god balanse mellom det allmennmenneskelige, det innsiktsfulle og det dramaturgisk gunstige.

Overlevelsesstrategi
Visuelt er «Flink pike» en salig røre. Segmentene hvor Melkeraaen forteller om sin første alvorlige depresjon og påfølgende elektrosjokkbehandling er billedlagt med statiske bilder av tomme rom. Dette skaper en underlig og fremmedgjørende stemning som viser at man har å gjøre med en dokumentarfilmskaper som evner å sette sin tematikk inn i en form som løfter den. Resten av filmen er imidlertid langtfra like fortellermessig ambisiøs, og forankrer den i en norsk dokumentarfilmtradisjon hvor man fokuserer på innhold til et punkt hvor form mest av alt synes å være en ettertanke.

«Flink pike» er en film om én kvinnes kamp mot depresjonen, og sier i realiteten lite om fenomenet tittelen henviser til. Men Melkeraaens historie er på ingen måte unik, og nettopp derfor har hennes skildring av det hun har vært gjennom betydelig verdi. Som samfunn trenger vi å få slike historier servert igjen og igjen og igjen, til det blir et allment akseptert faktum at depresjon faktisk er en sykdom og ikke et usynlig kastemerke som viser at man er en menneskelig feilvare.