FACEBOOK: Pål ble en av de store magnetene der ute i det nye mediet, til slutt med så mange følgere at han nok ble litt trett. Var det dette han ville? Foto: Pål Norheim/ Kolon Forlag
FACEBOOK: Pål ble en av de store magnetene der ute i det nye mediet, til slutt med så mange følgere at han nok ble litt trett. Var det dette han ville? Foto: Pål Norheim/ Kolon ForlagVis mer

Pål Norheim:

En retorisk erindring

Det er en gave å kunne stemme overens med en annen – ikke bare faktisk, men fordi samstemmigheten kommer fra egen erfaring.

Meninger

Det er ikke så mange som liker å si at de er liberale av intellektet i Norge – og sier de det, så er det ofte litt partibestemt påklistrede folk eller underlige. ”Jeg er drittliberal” skrev jeg en gang for å ta tilbake uttrykket”liberal” fra fiender og venner. Scheißliberal.

Uttrykket hadde jeg hørt først fra Jürgen Habermas, som selv ikke vil kalle sin posisjon liberal – av greie grunner. Men å ta ordet ”liberal” tilbake fra de illiberale fiender: Det forstod han, det gjorde han om nødvendig, slik som når en østerriksk professor i 1970 flyttet hjem fra det tyske studentopprøret, angivelig fordi forbundsrepublikken skulle være truet – på det så langt frieste tidspunkt i tysk og østerriksk historie! Bare fordi studentene ropte scheißliberal! Nei så faen: Slike engstelig-autoritære republikk-flyktninger skulle ikke få ødelegge!

Det var ikke så mange som tok tanken spontant da jeg kalte meg drittliberaler. Men Pål tok den. Pål Norheim (1962-2017), adlet for konversasjon som britene sier, god til å snakke også med piano og ikke minst med penn, ja en mild djevel til det. Til slutt ble han oppdatert også i forlagsform og skal visst bli det igjen, for så vidt etter både roman og diktsamling, ekspertene tar dette. Men skrivekrise og høye aspirasjonerhadde han også, eller var det omvendt. Tidsskriftet han nedla mange år i, fikk en krise da de skulle lage et nummer om ”tafatthet” (det var vel han som kom på det, som han sa, men han greidde ikke å skrive om det og trakk seg fra redaksjonen): dette så usvikelig norske fenomen at det ikke bør finnes noe ord for akkurat dette på andre språk – for hvordan gjør man det å ”ta fatt” med en magisk vri om til tafatthet, annet enn gjennom det norske språk?

Kjære Vagantlesere og – mystagoger, jeg er drøyt 15 år eldre enn Pål var da han døde, jeg er ikke innvidd i alle ritene og har ikke gått alle irrgangene. Men jeg er ikke sikker på om man ble liberal – ja drittliberal der. Og jeg er i alle fall sikker på at man ikke ble habermasianer der: Det ble man overhodet ikke i Norge en lang lang stund som kanskje varer evig; det er en slags stemningsaversjon det er snakk om – som om det skulle være et argument mot den kinesiske mur at den er langsom og omhyggelig, fordi den jo var verdensomspennende!

Men så har man i stedet Adorno og Benjamin, ja Walter Ben-ja-min-min-min!! Som Pål og vi alle svermet for. Som om ikke Adornos kone Gretel hadde rett i at det var Habermas som var den nye Benjamin (hun hadde vært sammen med den første)! Og Jünger, Jünger, Ernst Jünger!!, riktignok ikke spekulativt-teologisk og estetisk marxist, men estetiserende kriger fra ytterste høyre og Påls spesial-lidenskap. Pål i stålstormene under første verdenskrig!! (Kan det være søsteraElisabeth tro?) Derfor er han nå medansvarlig for at Jüngerstår der i glansen fra Kohls og Mitterands sammenfiltrede ungpikehender foran Verdun i 1987 – som selveste Soldaten fra det tyvende århundre, høyt hevet i den artistiske himmel etter at han til slutt døde 103 år gammel, mett av innsamlede innsekter. Kohl og Mitterand hadde sammen besøkt ham. Jünger-kritiker og motstander Benjamin ville ha rast, det vet vi. Pål, hva har du gjort!

Medoversatt en bok. Og han kunne svart og har jo gjort det: Enhver intellektuell med selvrespekt har sin ”nazi” og du har da din Carl Schmitt, Helge, mens Jünger ikke en gang var helt nazi der han satt – på toppen av et Parishotell med en drink, mens han nøt de allierte bombeangrepene i skumringen av Det tredje rike. Og var med i den type åndelig motstand som reddet Paris fra Hitlers tilintetgjørelsesbefaling, samt nesten drepte Hitler selv. Jüngers sønn måtte bøte med selvmordsangrep på den vikende russiske front for farens synd. Hitler ville ikke ta livet av sitt ideal Ernst Jünger.

Ja, Pål, du har jo en del rett, selv om Jüngers venn Schmitt var skarpere. Og det var en salig romantisk svir å snakke med deg om dette og hint, når rammen var forståelse. Jeg traff Pål Norheim sent, først i 2012 etter at han hadde skrevet om gutterommet bak Utøya og jeg hadde invitert til foredrag. Han holdt seg fornemt til både tid og estetiske grenser. Vi snakket naturligvis i timevis etterpå, og da han nettopp hadde sluttet seg til oss på Facebook, tok det etterpå bare for alvor av. Endelig fant den norske stammen sitt intellektuelle kranglemedium og det var FB-Noregs styrke! – det var vi også enige om. Pål ble en av de store magnetene der ute i det nye mediet, til slutt med så mange følgere at han nok ble litt trett. Var det dette han ville?

Jeg ønsker meg den korte evige samtale! skrev jeg en gang. Men hva gjorde Pål? Han reflekterte og argumenterte og modererte, sloss og raste men raserte kun sjelden, for han var også moderatoren og mange var de utvalgte – inntil arvesynden eventuelt hadde utelukket dem fra det folkerike paradiset. Ja, han ble et skikkelig tilløp til offentlighet der inne, med et Slagstad-uttrykk.

Han var liberalere enn meg, merket jeg. En gang i sommer braket det plutselig løs og jeg ble helt fortvilet: Noe skikkelig bedritent var begått, men Pål var allerede i gang med å advare mot overdreven bruk av gapestokk og jeg ble engstelig for andre konsekvenser. Inntil jeg raskt kom til å betone at det er en viss forskjell på gapestokk og offentlig selvskading. Ettersom shitstormen mot drittliberaleren Pål økte, sukket han en natt da jeg sa han vel var kristeligere enn meg, men istemte.

Pål kom fra et kristent miljø, en rikt begavet misjonsfamilie; han vokste opp i Etiopia med en streng viljes-sterk mor temmelig langt fra det liberale. Men kanskje likevel bare ett dialektisk generasjons-skritt? Kristelig bør man jo være når man kan. Hva hareskår og lidenskap angår, så har jeg vært borti denne betydningsfulle kombinasjon før. Habermas-skåret er lidenskapeligere, Norheims var varmere.