TREDELT PERMISJON: Fra og med 1. juli ligger det an til at mor og far vil få 15 uker foreldrepermisjon hver, og en fellesperiode på enten 16 eller 26 uker, avhengig av dekningsgrad, som fordeles fritt mellom dem. Foto: NTB scanpix
TREDELT PERMISJON: Fra og med 1. juli ligger det an til at mor og far vil få 15 uker foreldrepermisjon hver, og en fellesperiode på enten 16 eller 26 uker, avhengig av dekningsgrad, som fordeles fritt mellom dem. Foto: NTB scanpixVis mer

Tredeling av foreldrepermisjonen:

En reversering av likestillingen?

Tredeling av foreldrepermisjonen gjør at kvinner må ofre mer for å følge helsemyndighetenes råd. Ifølge regjeringen er formålet å styrke likestillingen.

Meninger

Neste måned skal Stortinget behandle regjeringens forslag om å utvide kvoten ved permisjon fra 10 til 15 uker. Tidligere har fedrekvoten vært på 10 uker og mødrekvoten vært på 3 uker før fødsel og 10 uker etter fødsel. De resterende 26 eller 36 ukene, avhengig av dekningsgrad, inngår i fellesperioden som foreldrene står fritt til å fordele mellom seg.

Det rår liten tvil om at det i de fleste tilfellene tar mor ut hele, eller mesteparten av fellesperioden. Ifølge NAVs statistikk for 2017 var det bare 14,1 prosent av fedrene som tok ut mer permisjon enn de lovfestede 10 ukene. Hvor mange kvinner som tar ulønnet permisjon finnes det ikke nyere statistikk på, men den skulle jeg likt å se.

I disse dager ser man støtt og stadig innlegg i avisene om den nye permisjonsordningen som kan bli en realitet allerede fra 1. juli. Ordningen innebærer at mor og far har 15 uker permisjon hver, og en fellesperiode på 16 eller 26 uker avhengig av dekningsgrad, som de står fritt til å dele mellom seg. Forslaget om ny permisjonsordning forlenger ikke den totale stønadsperioden.

Jeg kjenner at den nye ordningen provoserer og at man gjemmer seg bak økt likestilling som argument for endringen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Selv er jeg hjemme i permisjon med min sønn på åtte måneder. Jeg hadde et svangerskap preget av mye plager og dårlig form. Disse plagene har tatt tid å få bedring på også etter fødsel.

Egentlig skulle jeg vært tilbake i jobb 7. mai i år. Jeg har tatt hele fellesperioden etter gammel ordning, totalt 39 uker. For min del er det vanskelig å skulle begynne tilbake i jobb etter åtte måneder hjemme med gutten vår. Han ammes fortsatt mye, er skeptisk til mat og nekter å drikke melk fra flaske.

Disse faktorene gjør at jeg må være hjemme enda lenger med vår sønn. Dermed må jeg benytte meg av ulønnet permisjon. Og det er her poenget mitt kommer inn: I Norge går Helsedirektoratet ut med nasjonale anbefalinger om fullamming i barnets første 6 måneder.

Deretter skal man gradvis innføre fast føde, mens morsmelk (eller morsmelkerstatning for dem som av ulike årsaker ikke ammer) skal være hovedernæring barnets første leveår, gjerne lenger dersom mor og barn trives med det. Verdens helseorganisasjon (WHO) anbefaler at barn ammes til de er 2 år, gjerne lenger.

Anbefalingene om amming er ikke hentet fra løse luften. Det er veldokumentert forskning som ligger til grunn for anbefalingene. Vi må akseptere at det finnes biologiske forskjeller mellom menn og kvinner som gjør at vi aldri vil kunne utfylle begges roller. Allan Schore, amerikansk hjerneforsker og professor ved UCLA, har uttalt at i spedbarnstiden må mor og barn ses under ett. I medisinske leksikon er spedbarn definert til barn i alderen 0–12 måneder.

Helsedirektoratet har ramset opp en hel liste med fordeler for både mor og barn ved amming. For barn er amming bl.a. gunstig for utvikling av immunforsvaret, beskytter mot overvekt hos barn og unge, reduserer risiko for hjerte- og karsykdommer med mer.

For mors del reduseres risikoen for brystkreft, eggstokkreft og risiko for hjerte- og karsykdommer reduseres. Folkehelseinstituttet har også gjennomført studier som viser at mødre med for tidlig ammeslutt har høyere risiko for angst og depresjon etter fødsel.

Jordmorforbundet ved Hanne Schjelderup har i VG Familieklubben den 24. april sagt at de erfarer at få kvinner opprettholder amming etter å ha begynt i arbeid. Videre sier de at likestillingen settes i revers med forslaget, og at de ser en klar tendens til at mødre tar ulønnet permisjon for å sikre tilstrekkelig amming av spedbarnet. De anbefaler at mor er hjemme i minst åtte måneder.

Hvorfor hører vi ikke på eksperter i disse sakene? Hvorfor må man gå bort ifra det grunnleggende biologiske prinsipp at kvinnen har brystet som produserer melk?

I samme artikkel som Jordmorforbundet uttaler seg, har Familieklubben vært i kontakt med Likestilling- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm.

For det første har Hanne Bjurstrøm misforstått Helsedirektoratets anbefalinger om amming, hun uttaler at det bare er seks måneder som anbefales. Videre uttaler hun at hun ikke tror det er så mange mødre som ammer om natten når barnet er sju måneder gammelt. Jeg kan bare snakke for meg selv, men i vårt hjem henger poden på puppen alt ifra to til fire timer i løpet av natten. Det er også våkentid utenom dette. Mye søvn er ikke noe jeg er så «heldig» å skryte på meg.

Bjurstrøm uttaler videre at de nye ordningene sender et tydelig signal om viktigheten av både mors og fars rolle og felles ansvar for barnet. Jeg er ikke uenig. Far har en svært viktig rolle i livet til sine barn. Det er derimot hvordan dette løses jeg er uenig i.

Den nye permisjonsordningen tar verdifull tid fra fellesperioden, og tvinger dette over på far. For at kvinner skal kunne opprettholde ammingen blir de derfor tvunget til å ta ut ulønnet permisjon, ellers må de nærmest gi opp ammingen. Det er greit at man har rett på én time ammefri etter loven (de som jobber i kommune eller stat har rett på to timer), men dette utgjør dessverre lite i løpet av en ellers lang dag.

Dermed blir det som Jordmorforbundet sier, vanskelig å opprettholde amming når man er tilbake i jobb. Og vi må ikke glemme hvem dette til syvende og sist går utover: Barnet.

Ved å ta ut ulønnet permisjon forringer man familiens økonomi, og de fleste småbarnsfamilier har allerede en trang økonomi. Kvinnen som i de aller fleste tilfeller tar ut ulønnet permisjon, står igjen som den klare taperen. Man mister pensjonsrettigheter i en periode og mister rettigheter fra folketrygden, herunder sykepenger og pleiepenger. Disse ordningene kan man heller ikke dele ved et eventuelt samlivsbrudd. Så hva skjer om kvinnen vender tilbake i jobb etter ulønnet permisjon for så å bli syk?

Så tilbake til poenget: Likestilling. Er vi virkelig så naive at vi skal tro på at den nye ordningen vil bidra til økt likestilling?

Som tidligere nevnt er jeg helt enig i at far skal ha mer tid hjemme med sine barn, men ikke på bekostning av mors mulighet til å følge nasjonale retningslinjer.

Etter mitt skjønn burde fellesperioden rett etter fødsel være lenger. Mor burde være hjemme så lenge at nasjonale retningslinjer om amming kan følges. Deretter kan far få være hjemme. Gjerne mer enn 15 uker.