En ring av taushet

Å la et dødsfall tjene som foranledning til å belyse en rekke menneskeskjebner med tilknytning til den avdøde, er en effektfull og derfor velbrukt litterær teknikk.

Sistemann ute er debutant Jens M. Johansson, og han demonstrerer til fulle at han har teknikken inne. Hans debutbok er sjangerbestemt som novellesamling: Det er forsåvidt greit nok, ettersom det er tale om tolv frittstående tekster - hvorav de fleste har ulik hovedperson.

Resignasjon

Noen, som moren, sønnen, en venn, har hatt et nært forhold til avdøde, andre befinner seg mer eller mindre i periferien. De ulike handlingstrådene skjærer da også bare i beskjeden grad hverandre. Like fullt gir boken et så enhetlig inntrykk at noen nok ville kunne finne på å kalle den for en roman.

Både tematikken og de enkelte personenes livsinnstilling virker sammenbindende. Alle er preget av en slags oppgitthet, en mild resignasjon; de godtar tingenes tilstand slik den nå engang er. Denne lakoniske innstillingen nedfeller seg på sin side i den gjennomgående fortellerholdningen.

Avdøde er 49 år og heter Alfred Antonsen. Plutselig faller han død om mens han er ute og spiser på en kinarestaurant sammen med noen kolleger. Typisk for den lakoniske stilen er den måten forfatteren lar Alfreds mor referere denne hendelsen på: Alfred endte sitt liv på en kinarestaurant. Helt udramatisk, hvis man kan si det om et dødsfall. (...) Det var bare en kveld i november på en kinarestaurant. Og plutselig fantes ikke min eneste sønn mer. Bare en litt for stor blazer.

Morens fortelling er i det hele tatt et lite mesterstykke i underdreid fortellerkunst. At hun har elsket sin sønn, er det ikke tvil om, men sorgen utarter aldri til jammer.

Uten at det virker groteskt, er hun like opptatt av at hun skal ha kokt torsk til middag. Og tanken på at begravelsen skal komme til å kollidere med avtalen hos optikeren bekymrer henne mer enn selve begravelsen.

Stumhet

Som moren har heller ikke faren vært en mann av mange og høytidelige ord. I telefonsamtalene med sønnen har han skjult sine følelser ved hele tiden å spørre etter hvordan været er, uansett hvor på jordkloden sønnen har befunnet seg. Tekstene i denne boken er i det hele tatt befolket med personer som er ute av stand til å tale om sine følelser, og som dertil blir brydd når andre taler om sine. Sønnen har således aldri maktet å fortelle faren hvilke følelser han har hatt for ham, heller ikke da han var barn. Og denne stumheten gjentar seg i forholdet til den kvinnen han nå bor sammen med.

Hun snakker, og han tier, og denne sviktende kommunikasjonsevnen løper som en rød tråd gjennom tekstene.

Heldig er en av kameratene til faren, den ambisjonsløse linjedommeren som har avfunnet seg med et fotballliv uten ambisjoner og et kjærlighetsliv uten lidenskap. Tilfreds kan han konstatere at «av all taushet hadde hun (hans kone) valgt hans taushet».

Ellers møter vi også en kvinne som samler på dødsannonser, en kvinne som er identisk med henne som avdøde hadde sin seksuelle debut med. «Dødsannonsene gir meg ro,» bekjenner hun. «De varmer meg med sorg». Og det er hun som formulerer bokens underliggende livsholdning: «Livet går videre. Bisettelsen har funnet sted i stillhet.»

Motvekt

Flere personer passerer revy i raske og treffende snapshots, bl.a. presten som bekymrer seg mest over at han på nytt skal belemres med rosenkål under begravelsesmiddagen. En annen prøver å komme over savnet av kjæresten som nettopp har forlatt ham.

Hvorvidt han er mer ensom enn de som har en annen å dele seng med og varme seg på, gir ikke boka noe klart svar.

Men når han tyr til sterke passasjer i Jan Kjærstads «Forføreren» for å stille sin verste seksuelle lyst, så skildres det med den samme underfundige (galgen)humor som virker som en effektiv motvekt til all den sørgmodighet som boka må sies å formidle.

Han lette og lette. Skumleste side etter side på jakt etter et samleie. Litt her, litt der. Nå begynte fotballen. Han ga opp. Det var uansett veldig vanskelig å onanere samtidig som man holdt en innbundet bok på over 300 sider på strak arm, slått opp, med en hånd.

Johannsons debutbok bør ikke skumleses på strak arm. Med sin underdreide og kjølig-humoristiske skrivemåte rager den høyt blant høstens debutarbeider.