En Robbie-konsert burde vært frastøtende. I stedet er den frigjørende og vakker

Les Tore Renbergs anmeldelse av Robbie Williams på Vikings stadion.

Foto: NTB Scanpix
Foto: NTB ScanpixVis mer

Les Tore Renbergs forhåndsbetraktninger om Robbie Williams-konserten her.

KONSERT: STAVANGER (Dagbladet): Viking Stadion, søndag kveld. Sensommer og 25 000 mennesker. Sola har sunket i vest, vi er yre og vi er elektriske, for dette kan vi aldeles ikke motstå.

Et råskinn fra Stoke. En av de mest suksessrike artistene noensinne. Millioner av solgte album, et stort og lykkelig publikum. Men det var ikke opplagt at det skulle bli sånn. For alt Robbie Williams gjør kunne gått fundamentalt skeis.

Ture fram på den måten. Gi ut plate med sitt eget hode som en gullbyste på coveret. Kalle albumet «Take the Crown». Gå på scenen med en camp versjon av samme bysten som backdrop. Det er klart en sånn mann står i fare for å framstå som en vits. Det er ikke vanskelig å se for seg et scenario hvor dette ender med spillejobber på danskebåten.

Robbie tullball Showet åpner med at rabbagasten står i luggen av sitt eget gullhode og mottar pulikums hyllest, før han seiler ut i wire, med tyggisen i kjeften, så klart, og lander på catwalken: «My name is Robbie fucking Williams! Are You Norway? For the next two hours your ass is mine!»

Hvor fjollete er ikke dette?

Gud som damene hyler rundt meg! Det tar helt av! Rogaland går bananas!

Det er ute av proporsjoner. Alle vet at Robbie Williams ikke er noe geni. Han er ikke Michael Jackson, han er ikke David Bowie. Han er en mann med en god stemme og gode låter; ingenting dårlig, svært lite ekstraordinært.

Robbie vakker Men sånn oppleves ikke en konsert med Robbie. Det middelmådige blir magisk. Mannen sprer mengder med glede, han er supermorsom, både i mimikk og språk, han åpner alle porene i kroppen vår.

«I wanna take you higher! Can you feel me?»

Robbie vinner og vinner og vinner. Alt handler om personlighet.

Han suser rundt i det glitrende kostymet sitt, med en stokk i hånda, som en krysning av Willy Wonka og Paul Gascoigne, han elsker publikum og snur egotrippen til sin egen motsetning: Det som kunne vært frastøtende blir sjarmerende, det blir frigjørende, og noen ganger, som i nydelige «Me and my monkey», blir det vakkert.

Robbie Knausgård Hvordan kan dette hende?

Det er fordi han elsker med stolthet og selvironi og selvforakt. Det er fordi vi føler at denne fyren like gjerne kan komme rett fra psyk som fra lystyachten. «So self-aware, so full of shit», synger han på «Come undone», og det som slår meg når jeg ser ham, er at dette er en ærlig mann. Han har mer til felles med Karl Ove Knausgård enn Gallagher-brødrene.

GJESTEANMELDER: Forfatter Tore Renberg anmelder Robbie Williams for Dagbladet. Foto: Tommy Ellingsen / Dagbladet
GJESTEANMELDER: Forfatter Tore Renberg anmelder Robbie Williams for Dagbladet. Foto: Tommy Ellingsen / Dagbladet Vis mer

En mann som har gjort skamløsheten til sin force. En som ønsker å gjøre rommet rundt seg varmt. Jeg liker ham steingodt. Jeg får lyst til å henge med ham, spille badminton, se tv-serier.

Robbie kompis Det var ingen av de 25.000 frammøte som kunne motstå det de fikk servert søndag kveld. Et selvutleverende og sultent menneskedyr. Men også noe annet: Kompisen din. Robbie er galningen i gjengen, ikke sant? Han som drakk mest på festene, han som kødda det til med damene, han med de beste vitsene, han alle likte så godt.

Ingenting lukter rutine. Robbie har et tight band, han er i form og vi ler hodet av halsen, alle mann; det står en lysende komikerkarriere og venter på ham den dagen han ikke orker dette kjøret.

For en kveld dette var.

Det er trist at han reiser nå.

Blir liksom ikke det samme uten Robbie.