Tegning: Finn Graff.
Tegning: Finn Graff.Vis mer

Regjeringserklæringen:

En rolig dag på jobben

De fleste gjespet seg gjennom gårsdagens maratondebatt om regjeringserklæringen. Til regjeringens store glede, skriver Ola Magnussen Rydje.

Kommentar

Fra kremplassen i Stortingets presselosje, rett til høyre for talerstolen, speider jeg ofte ivrig etter representantenes indre liv. De er tross alt bare mennesker, og som folk flest reagerer de med latter og grimaser, med fakter og med lange blikk. De kjeder seg av treige innlegg, ler av retoriske perler og hisser seg opp av provoserende kommentarer. Under gårsdagens maratondebatt var posisjonspartienes kroppsspråk mer avslørende enn den pleier. Kort oppsummert: Det så ut som regjeringspartiene hadde en svært behagelig dag på jobben.

I tillegg til stortingssalen ser pressen også opp på galleriet; den øvre tribunen der vanlige folk tar plass for å følge med på debatten som føres. I går, som ellers, var det langt ifra utsolgt under Stortingets forestilling. En skoleklasse var innom, det samme var en og annen pensjonist eller turist.

De fleste som var der kan imidlertid berolige deg om at ingen gikk glipp av noe da Stortinget i går var samlet for å debattere Solberg-regjeringens politiske plattform: Jeløya-erklæringen. Fra klokken 10.00 til «utover normal møtetid» ble regjeringens 84 sider lange plan for Norge dissekert og diskutert, angrepet og forsvart. Det ble et eneste langt gjesp - til regjeringens fordel.

Etter alle målestokker er et slikt format godt egnet for opposisjonen. Det er ikke hver dag Stortingets dagsorden tillater en like fri og åpen debatt om regjeringens retning, politikk og profil. En mulighet til å selv å velge takt, tone og taktikk burde vært en velkommen sjanse for opposisjonspartiene til å ta tilbake kontrollen over en dagsorden Solberg-regjeringen i stor grad har fått styre selv de siste fire årene. Ikke sjelden anført av kontroversenes mester, Sylvi Listhaug.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det som kunne blitt time etter time med forsvarskamp for regjeringen minnet imidlertid mer om en våpenhvile. På samme måte som hos næringsminister Torbjørn Røe Isaksen, som lik en 15-åring på skolebenken sank avslappet sammen i statsrådstolen på første rad, var det ingen bekymring å spore hos verken Erna Solberg eller Siv Jensen. I løpet av debattens mange timer var det lite som kom på bordet som statsministeren, hennes regjeringskolleger eller partifeller ikke klarte å parere uten store problemer.

Ikke nødvendigvis fordi angrepene eller poengene fra opposisjonspartiene bommer, men fordi Solberg og regjeringen tilsynelatende ikke taper kampen selv om den slipper inn mål.

For opposisjonen var strategien i går derfor å få ytterligere innrømmelser fra regjeringspartiene, og kanskje særlig Venstre, om at det faktisk finnes en betydelig avstand mellom liv og lære. Sjø-deponi i Førdefjorden, slapp klimapolitikk (særlig i oljepolitikken), og Venstres totale avvisning før valget om at de vil gå i regjering med Frp, er noen eksempler.

Også Solberg-regjeringens sosialdemokratiske språkdrakt ble angrepet. Spesielt av sosialdemokratene selv. Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, påpekte gang på gang diskrepansen mellom regjeringens retorikk og politikk. Støre trakk fram både ulikhets- og skattepolitikken, arbeidspolitikken og fagorganisering som eksempler. Han berømmet regjeringens mange gode honnørord, men etterlyste en politikk som matchet.

De fikk statsrådene på første rad til å smile. Kanskje fordi han har litt rett i det, kanskje fordi det ikke spiller så stor rolle. Så lenge ikke velgerne rynker på nesten over at regjeringen pynter på politikken med retorikk, eller at nederlagene ikke rokker ved regjeringsmakten, trenger heller ikke Solberg bekymre seg.

Det frustrerer opposisjonen. Selv om Solberg i går gikk på to nederlag i Stortinget (søndagshandel og investeringstilskudd i eldreomsorgen), påført av blant andre tidligere samarbeidspartner KrF, ser det ikke ut til å rokke ved regjeringens trygghet. Tilbake står blant andre Arbeiderpartiet og lurer på «hva nå?». Gårsdagens debatt avslører at opposisjons-koden er fortsatt ikke knekt for Støre & co.

Spørsmålet er hvor lenge det kan forbli slik. I går strammet KrF til regjeringskritikken et par hakk, da partileder Knut Arild Hareide lovet at han skal være fargeblind framover. Dersom det gagner partiets politikk, vil han søke flertall til både høyre og venstre. Fra talerstolen ble han møtt med åpne armer fra Arbeiderpartiet.

Men i en avsluttende replikkveksling modererte Hareide den litt tøffere tonen. Selv om KrF skal være hardere i klypa framover, vil partiet også være ansvarlig for helheten i politikken regjeringen må føre. Hareide frir med andre ord til både høyre og venstre, men vil vokte seg for å ødelegge for Solberg. Til det sukkes det på venstresiden. Erna Solberg derimot? Hun nikket ivrig.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook