Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

En rom-odyssé fra Manhattan

PORT CHESTER, NEW YORK (Dagbladet): - Jeg blir værende i mine rom, sier Ida Lorentzen, uten det minste tegn til klaustrofobi. Sju av hennes nye rom er nå på veggene i Babcock Gallery på Manhattan. Men Ida Lorentzen ser fram til 2001 - og en stor separatutstilling på Høvikodden: Det blir en skikkelig rom-odyssé.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Rommene speiler mitt eget liv, sier Ida Lorentzen og viser til egne ord i en kunstbok fra 1994:

- Mor døde da jeg var 20 år. Med henne forsvant veggene i tilværelsen, så jeg bestemte meg for å male rom. Jeg måtte ha en ramme rundt livet mitt. I 22 år har jeg malt rom, og det kommer jeg til å gjøre så lenge jeg lever.

Nå, i 1999, er det fremdeles rom som opptar kunstneren, men øyeblikkets lys er blitt viktigere og viktigere. Og selv om maleriene kan virke kjølige og nesten avvisende i sin nakenhet, arbeider Ida Lorentzen fram et indre liv og en glød i vegger og tak med klut og pensel. Og nå er det mye lys. Intenst lys. Det temporære lyset, som hun kaller det.

- Det har med aldring å gjøre. Da jeg var yngre var jeg opptatt av plattformen. Gulvet. Veggene. Nå er det lyset. Lyset som varer en liten stund og blir borte. Som i dette bildet, «Ghosts or Guests», hvor refleksene på veggen fra vinduet varte i 15 minutter. Fra klokka 15.00 til 15.15, sier hun og viser oss et bilde av et vindu som kaster reflekser langs en vegg. Evighet og forgjengelighet.

Selger godt

Maleren, som vokste opp i USA med amerikansk mor og norsk far, er kalt dronning Sonjas favorittmaler. Noe hun selv blåser av og kaller mediespinn. Men at hun tilhører kunstnerne i Norge som lever godt av sin kunst, avviser hun ikke. Flere av bildene som skal vises på Manhattan er solgt lenge før de er hengt opp på galleriveggen. Og da hun hadde separatutstilling i Oslo for noen år siden, forsvant alle bildene før glassene var drukket ut på åpningsdagen.

- Det er jo utrolig. Jeg maler tomme rom og lever godt av det, sier hun.

- Jeg maler mine rom, og rommene jeg dikter er en uvirkelig virkelighet. Det skjer nye ting i rommene mine hele tida. Rommene snakker til meg. Ida Lorentzen er trengt opp i et hjørne, vil noen kanskje mene. Men det kan ikke være i et hjørne på Nesøya, for det siste året har jeg vært i USA. Og de som mener jeg bør finne andre motiver, ber meg ta ut skilsmisse med noe jeg elsker. De kunne like godt spørre meg: Når skal du skille deg fra Ulf? The lover stays - den som elsker blir, sier hun.

Symaskinsfabrikk

Ulf er maleren Ulf Nilsen og Idas ektemann i over 25 år. Sammen med datteren Sandra har kunstnerparet forlatt Nesøya og Norge for ett år og de har bodd i den lille, velstående byen Greenwich i Connecticut. Ti minutters kjøring over grensa til staten New York har de atelier i en gammel symaskinsfabrikk i den langt fattigere byen Port Chester. I juni går ferden tilbake til Norge.

- Jeg elsker dette rommet, sier Ida Lorentzen om sitt atelier. Høye vinduer lar lys skråne inn på et malingsflekket gulv. Innerst i en gang står et skjermbrett. Det er et gjennomgangsmotiv i de nye bildene. Nå er det ingen møbler som fyller rommet, men skjermbrett som deler rommet. Mer abstrakt, sier hun.

- Da jeg gikk på kunstskole i Boston sto det alltid et skjermbrett på podiet hvor modellen satt. Og jeg malte alltid en bitte liten modell i et stort rom. Rommet var meg. Vi satt der og tegnet modellen som skulle det vært noe dødt. Det kunne like godt vært et eple eller en vase. Så jeg bestemte meg for at jeg ikke ville male levende mennesker døde, men male stilleben og gjøre det levende. Jeg ville finne stemningen i det sterile. Skape liv ut av dødt liv, sier hun.

Eie motivene

- Det er ikke mange som har kopiert din stil hjemme i Norge?

- Nei, hvorfor det tro? Det er liten interesse for stilleben hjemme. De skjønner ikke poenget. Pussig. Jeg synes det er kjempespennende, sier Ida Lorentzen og legger vekt på at hun vil eie sine motiver. At hun hver dag vil sikre at kilden til hennes kreativitet er der.

- Hverdagens turbulens skal ikke sees i bildene. Jeg gjorde opprør mot min mor som malte impresjonistisk, men som ikke fikk det til. Hun tok utgangspunkt i øyeblikket og lot seg forstyrre. Tar man utgangspunkt i øyeblikket som ung kunstner er det vanskelig å gå i dybden. Vanskelig å gå tilbake og utvikle seg. Før bygde jeg opp rommene mine helt fysisk. Nå kan jeg konstruere dem i hodet, sier hun.

- Du har alltid beskrivende titler på bildene dine?

- Titler er viktig. Det er der poesien kommer inn, sier Ida Lorentzen.