POSISJONERT: Knut Arild Hareide går inn i valgåret 2017 godt posisjonert, men med lav oppslutning og få saker. Foto: Jørn H Moen / Dagbladet
 POSISJONERT: Knut Arild Hareide går inn i valgåret 2017 godt posisjonert, men med lav oppslutning og få saker. Foto: Jørn H Moen / DagbladetVis mer

En romjulsdrøm

Hareide er god på å gjøre mye med lite. Men hvordan skal han få KrF til å vokse?

Kommentar

Makten går gjennom sentrum i norsk politikk. Det er grunnen til at småpartiene i midten av det politiske spekteret har hatt mer makt enn deres oppslutning skulle tilsi.

Som leder for KrF ser Knut Arild Hareide ut til å være en av de som forstår dette bedre enn de fleste. Særlig det faktum at dersom det skal være mulig å utøve makten som denne vippeposisjonen gir, må du være villig til å bytte side.

Utfordringen med dette, er at skjødesløs vingling mellom blokkene kan bli oppfattet som opportunisme. Du må forankre begrunnelsen for veivalget ditt. Fra Hareide har budskapet vært: Høyre og Arbeiderpartiet er nesten like. Det er Kristelig Folkeparti som utgjør forskjellen, stem på oss så skal vi vippe de store i riktig retning.

Men hvorfor skal folk stemme KrF? Hvordan skal partiet nå ut til velgergrupper som ikke tilhører det tradisjonelle, kristne grunnfjellet? Hareide har vært en mester i å posisjonere KrF, men han har ikke fått det til å vokse i oppslutning. Sakene mangler, det politiske prosjektet er snevert.

Tre viktige forhold er annerledes nå enn storhetstiden Hareide og tidligere partileder og statsminister Kjell Magne Bondevik drømmer tilbake til:

Familiepolitikk: KrFs glansnummer er selvsagt en potensiell vinnersak. I siste statsbudsjett fikk Hareide inn store satsninger på blant annet tidlig innsats, familievern og bekjempelse av vold mot barn. Han terpet på det i NRKs partilederdebatt nylig, og han vil gjøre det helt fram til valget neste høst. Men selve juvelen i kronen, kontantstøtten, er i ferd med å smuldre opp. Den er forkortet, riktignok økt kraftig i verdi, men har langt mindre relevans når det er nær sagt full barnehagedekning. KrF kalles ofte historiens bremsekloss, nå handler kampen om kontantstøtten om livsforlengende behandling på vei mot dødsleiet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Klima og distriktspolitikk: Tidens melodi er kamp mot eliter og sentralisering. Klimakampen har også fått mer vind i seilene - bokstavelig talt. Begge to er saker som historisk sett ligger KrF nær, problemet er at det er andre småpartier som løfter sakene høyere. I sin nåværende form passer ikke noen av dem helt for KrF. Den reine populismen kler partiet dårlig. KrF er dannede, økonomisk forsvarlige, kulturkonservative med et hjerte for de svake. Distriktshensynet virker mer påklistret, noe de må ta hensyn til fordi partiet har store deler av sin oppslutning fra distriktene, ikke i byene. Dermed kommer dette i veien for mye av klimapolitikken. Høyere drivstoffavgifter og politikkendringer som kan ramme jordbruket, kan ikke de stå inne for. Selv om det er god klimapolitikk.

Bortsett fra kristne familieverdier er KrF blitt et «Johan uten land».

Styringsdyktighet: Hareide har maktambisjoner, er en samlende figur og har både god oversikt over det politiske samtidig som han makter å sjarmere. Han framstår med en overbevisende letthet overfor velgerne. I andre tider ville han kunne ha vært en slags ny Bondevik. Bondevik seilet opp som en naturlig statsministerkandidat i en tid hvor Høyre ikke hadde noen sterk ledelse. Så lenge Erna Solberg klarer å holde alliansen med Frp sammen, vil den populære strategen Hareide stå igjen med lite å spille på.