En Rushdie i Norden?

Det var som om Odd Lindberg trykte på en knapp og utløste noe i det norske folk vi ikke hadde opplevd før.

Verden vendte seg mot oss da den så hans filmer om selfangsten. Folket følte seg krenket. Det førte til en forflatet diskusjon og en uventet maktbruk hos myndighetene. Det er tankevekkende at det ikke skulle mer til. Hvordan skal vi da kunne kritisere tyrkerne og serberne, som har trykket ovenfra så mye sterkere?

Omtrent det sa Beate Slydal i Norsk Forum for Ytringsfrihet som arrangerte miniseminar med spørsmålet «En Rushdie i Norden?». Det ble en god debatt, ledet av tv-mannen Bjørn Nilsen, hevet over krangelen om hvordan sel skal drepes. Den konsentrerte seg om en rekke alvorlige forhold ved norsk lynne, myndigheter, medier og injurielovgivning.

Gunne Hammarstrøm, som har skrevet flere viktige bøker om ytringsfriheten, sa at dette sakskomplekset før eller seinere vil føre til en skammens dag for Norge. Dommene i selfangstsakene har vært som forventet med den rettspraksisen vi har, der alt bygger på dommerens skjønn.

TV2s Gerhard Helskog pekte på det uhyrlige som skjedde da Sarpsborg byrett nedla forbud mot enhver bruk av de filmene Lindberg tok opp i Vestisen. Han så hysteriet rundt Lindbergs film som utslag av norsk stormannsgalskap og mindreverdighetskomplekser.

Stig Finslo fra Norsk Redaktørforening mente at å sammenlikne Rushdie og Lindberg ville være en fornærmelse mot Rushdie. Men på ett punkt kan det ha noe for seg: Hvis Lindberg er en Rushdie-skikkelse, kan vi anse selfangerne for å ha guddommelig status og advokat Per Danielsen for å være en mellomting mellom yppersteprest og betalt torpedo på hellig oppdrag. Deres handlinger de siste årene kan ha den samme effekten på den norske debatten som det iranske presteskapet har på den iranske: Det handler om å stanse debatten, om ulike former for forhåndssensur, om bruken av trusler om rettssaker og økonomiske sanksjoner.

Fjerdemann i panelet var Per Danielsen. Han har opinionen og etablissementet i ryggen, og ett av hans hovedpoeng var at det også finnes et vern mot å få sin ære og sitt omdømme tråkket på.

Debatten munnet ut i spørsmålet om hvorfor pressen opptrådte så sterkt på maktens side og ikke på den svakestes - individets - da hetsen mot Lindberg var som hetest. Opplagte svar er trussel om ubehagelige rettssaker og store bøter. Og en feig uvilje mot å ta saken for en mann som ikke reiser rundt og mottar priser og har mindre helteglorie enn en Salman Rushdie.