DØD Nini Stoltenberg er død, 51 år gammel. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet.
DØD Nini Stoltenberg er død, 51 år gammel. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet.Vis mer

En ruspolitisk bauta

Nini Stoltenberg er død. Dermed har vi mistet den kanskje mest betydningsfulle personen i norsk narkotikapolitikk.

Kommentar

Den moralistiske tilnærmingen til ruspolitikk er en seiglivet størrelse, som historien ganske sikkert vil dømme som en merkelig reaksjonær overlevning i et ellers temmelig moderne samfunn. Nini Stoltenberg har vært en av de viktigste talspersonene - og symbolene - i kampen mot en konservativ ruspolitikk.

Da Nini Stoltenberg i 2001 oppfordret pappa Thorvald om å være åpen om heroinmisbruket hennes i hans selvbiografi, ble den offentlige hemmeligheten kjent for hele Norge - og dermed hun et eksempel på at sykdommen er et allment problem, ikke en renovasjonsutfordring.
Ved å være åpen, løftet hun narkotikaspørsmålet ut av rennesteinen og inn i det norske, velmøblerte hjem. Der det dessverre hører hjemme.

Nini og resten av Stoltenbergfamilien vendte sin personlige tragedie til også å oppnå samfunnseffekt, ved at Nini snakket åpent og ærlig om misbruket, og ved at særlig Thorvald har engasjert seg politisk. Det er gjerne slik at personlige opplevelser må til for at vi ser det rette perspektivet. Stoltenberg senior har ikke fått politisk gjennomslag for noen av de viktigste, liberale standpunktene hans arbeid har resultert i - slik som Stoltenberg-utvalgets forslag om gratis heroinbehandling av tunge misbrukere. Her har Arbeiderpartiet vært en av motkreftene. Men han har bidratt til å dytte den politiske samtalen i riktig retning. Et uhyre viktig arbeid.
Sammen med Kofi Annan og en rekke andre sentrale personer i internasjonal politikk og samfunnsliv, gikk også Stoltenberg i 2011 også inn for avkriminalisering av narkotikabruk, og legalisering av cannabis. Her er politikken i bevegelse i mange land - deriblant USA. Her hjemme ser denne politiske erkjennelsen ut til å sitte langt inne. Det meningsløse forbudet mot å røyke heroin i sprøyterom er siste bidrag til meningsløsheten.

I den offentlige samtalen - og blant folk flest - har Nina Stoltebergs åpenhet, og villighet til å stadig fronte saken, vært en viktig faktor for å avmystifisere narkotikamisbruket. Det har ikke bare vært viktig for forståelsen for denne sykdommen hos det allmenne publikumet, men også for de «pårørende» - menneskene som lever rundt, familie og venner til dem med rusproblemer. Som sliter med skammen på toppen av de praktiske og menneskelige lidelsene rusen fører med seg. Ikke minst har det vært viktig for de rusavhengige, som fikk en sterk, troverdig og modig representant.
Jeg husker særlig et eksempel som illustrerer den frie tilnærmingen hun hadde til rusproblematikken. I en scene fra Tufte Johansen/Harald Eia-serien «Uti vår hage» kommer hun med en replikk som skapte stor kontrovers i miljøet som kjemper mot rusavhengighet. «Nå skulle vi bare hatt et skudd til kaffen», sier hun mens hun sitter med en liten gjeng nyktre rusmisbrukere som koser seg med kaffe og bolle.
Hun gikk ikke av veien for å bruke hele sitt register - også humor - for å skildre heroinavhengighetens grusomme banalitet.

Det er ingen tvil om at hennes og familien engasjement i ruspolitikken har satt spor - og vil påvirke utviklingen i mange år framover. Til det bedre. For det kan ikke lenger være noen tvil om at det er noe grunnleggende galt med ruspolitikken. Vi kan rope om nulltoleranse og et rusfritt samfunn så lenge vi bare orker. Men hva hjelper det så lenge stadig flere faller inn i håpløsheten.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook