Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

En rykende pistol

Med arkeologisk nøyaktighet har Tor Bomann-Larsen konstruert en indisiekjede som utpeker en britisk livlege til kong Olavs far. Foran oss ligger en rykende pistol. Men var den ladet med skarpe skudd?

BOK: Tor Bomann-Larsen har skrevet ei bok som kan leses av ren glede. Annet bind i trilogien om Haakon og Maud er preget av en sjelden fortellerglød, en medrivende interesse for menneskene bak stivede skjortebryst, ordener, korsetter og titler. Forfatterens research er enormt i omfang, ikke minst i kongelige og keiserlige arkiver. Hans fortellermetode likner det håndholdte kamera. Bomann-Larsen tar oss med fra sal til sal i de kongelige gemakker, registrerer mennesker og omgivelser og får dem til å snakke fra tallrike skriftlige kilder. Fordi monarkiets viktigste kapital er den kongelige forplantningsevne, er Bomann-Larsens kamera også med til soverom og bortgjemte sykehus. Lenge før kvinnefrigjøringens ideologer var de kongelige dynastier pinlig klar over sammenhengen mellom seksualitet og politikk. Derfor er det ikke noe intimitetstyranni når forfatteren tar dette til sitt naturlige klimaks: Ble den seinere kong Olav av Norge unnfanget ved hjelp av en sprøyte?

Naturlig nok er det bokas beskrivelse av denne muligheten som vil vekke mest oppsikt og debatt. Bomann-Larsen legger fram en indisiekjede hvor det sterkeste leddet er Haakons fravær da unnfangelsen mest sannsynlig fant sted. Han peker på at livlegen sir Francis Laking eller hans sønn kan ha stilt sitt arvemateriale til rådighet under Mauds hvile- og fetekur på hospitalet i Welbeck Street i London. Men forfatteren trekker ingen skråsikre konklusjoner, og det gjør han lurt i.

Sex og dynasti

De brikkene som kjedes sammen har god indre logikk, men det endelige beviset mangler. Trolig vil vi heller aldri få det, med mindre de norske og danske kongelige avlegger en DNA-test. Det bør vi ikke regne med.

Flere temaer løper sammen i boka om Haakon og Maud: Norsk nasjonal frigjøring, stormaktenes manøvrer, dynastienes redsel for det radikale demokrati og de kongeliges personlige og intime forhold. Alt hører sammen, ikke minst fordi perioden var en brytningstid. Betydelige deler av fyrstenes politiske makt var ennå intakt i Danmark, Sverige, Tyskland og Russland. Og alle var de i slekt med hverandre. Onkel Nicky bestyrte Russland (etter onkel Fatty, dvs. tsar Alexander III), onkel Edward i England, Wilhelm i Tyskland, Oscar i Sverige osv. Maud ble oftest kalt Harry i familien, og hun omtalte vår seinere konge helst som Sweetbums. Her var det storpolitiske forhandlinger på kongelige yachter, men også kortspill og rødgrøt på danske slott. For ikke å snakke om de mørke forbindelser, som den danske prinsen Waldemars homofile pendlerforhold til sin nevø, Georg, guvernør av Kreta. Eller den svenske kronprinsen Gustaf hvis «dragning mot kvinnekjønnet bare glimtvis var sterkere enn kong Oscars sympati for sine norske venstrestatsråder», som Bomann-Larsen sier det.

Galleriet

Galleriet av mennesker og personligheter bærer boka.

Ikke bare europeiske fyrster, men i høy grad også Fridtjof Nansen ved peisilden og på talerstolen, Chr. Michelsens elegante intriger og den ramlende tomtønna Bjørnstjerne Bjørnson. Hovedpersonene Maud og Haakon var perifere bifigurer i sin samtid inntil norsk, storpolitisk poker og stormaktenes interessepolitikk hevet dem til tronen i det trekkfulle slottet på Drammensveien 1. Det var lite eller ingenting som tydet på at noen av dem bar på spesielle evner. Maud hadde mer enn et snev av anoreksi og var konstant sengeliggende eller fraværende på grunn av en arvelig sykdom (porfyri, svikt i enzymene). Maud følte seg konstant «råtten innvendig» og uformelig tykk og var dessuten plaget av indre smerter, utslett, hevelser, blemmer, menstruasjonssmerter og psykisk utmattelse. Haakon ble oppfattet som en trofast, disiplinert, men litt tilbakestående sjøoffiser. Eller som forfatteren sier det: En dansk sjømann reisende i et britisk ekteskap, en adjutant av særlig god familie. De ville sunket ned i historiens glemsel, vært et par i gulnede familiealbum, om ikke Norge hadde trengt et nytt kongepar med god politisk stamtavle.

Alliansen

I utgangspunktet var det en underlig allianse, men med en seig underliggende logikk. Det nye norske monarkiet ble konstruert av nasjonale republikanere, herdet i sin forakt for det kongelige etter kampene med «den forgylte propp», unionskongen Oscar II. Men de var også realister: Skulle den nye nasjonen etableres og bli anerkjent, måtte monarkiet tas i bruk i det nasjonales tjeneste. Det skulle likevel være enkelt, norsk og billig: En republikk forkledd som kongedømme hvor Maud var pantet på britisk anerkjennelse. Noe i dette må ha talt til den enkle sjøoffiseren og prinsen. Nesten instinktivt og som en befrielse grep han tidas dyder: Det direkte, rasjonelle og nasjonale. Prins Carl kunne gå inn i sin tid.

Styrken i Tor Bomann-Larsens bok er foreningen av et gigantisk kildearbeid med en fortellerevne som skaper nærhet til menneskene.

Samtidig makter han å holde en kritisk distanse og ikke minst et skarpt blikk for det pompøse, proklamasjonenes tomhet og heltenes listighet. Han skriver dessuten så godt at bare det vil ergre det etablerte historikerlauget. Allerede før utgivelsen har Bomann-Larsen fått kritikk for sitt idealistiske historiesyn. Det får han tåle. Satt på spissen kan boka gi inntrykk av at Norge før unionsoppløsningen var en romantisk dikterrepublikk, så vidt overrislet av kongelig svensk glasur. Referansene til Henrik Ibsens nasjonale stykker er mange - og av mer litterær enn historisk verdi. I Bomann-Larsens univers er det personer som Chr. Michelsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Fridtjof Nansen, baron Wedel Jarlsberg og Henrik og Sigurd Ibsen som neste alene driver den norske frigjøringen. Perspektivet fra hans håndholdte kamera fanger ikke opp de store og underliggende trekk i samfunnsutviklingen.

Er det en svakhet? Bare hvis man tror at historiske verker eller bøker skal gi den endelige eller hele sannheten om sitt tema. Slikt er meningsløst. Bøker om historiske forhold kan aldri være endelige. Siste ord blir aldri sagt.

SJELDEN FORTELLERGLØD: Det sier anmelderen om Tor Bomann-Larsens konge-biografi.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media