MYE RESEARCH: Tom Egeland må ha lagt ned et formidabelt researcharbeid i «Nostradamus' testamente», mener anmelderen. I boka er han inne i hodet til både Kleopatra, Nostradamus, Julius Cæsar og Lorenzo de Medici.
Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
MYE RESEARCH: Tom Egeland må ha lagt ned et formidabelt researcharbeid i «Nostradamus' testamente», mener anmelderen. I boka er han inne i hodet til både Kleopatra, Nostradamus, Julius Cæsar og Lorenzo de Medici. Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

«En sær liten faen fra Norge»

Arkeolog Bjørn Beltø er tilbake - og han underholder fortsatt.

Les også intervju med Tom Egeland her.

ANMELDELSE: «Nostradamus' testamente» er Tom Egelands fjerde krim om arkeologen Bjørn Beltø. Det er en innfløkt, temposterk og godt fortalt historie. Men den er også i overkant lik de tre foregående.

At Beltø ikke for lengst er blitt tilbudt et professorat er dypt urettferdig, for han har vært i berøring med noen av de mest myteomspunne gjenstandene i vår historie. Han burde hatt et eget institutt oppkalt etter seg og en fast spalte i National Geographic.

Men i Egelands univers er han fortsatt bare en nervesvak amanuensis. Eller som han selv sier: «En sær liten faen fra Norge»  

Den fargerike albinoen

Valget av hovedperson er et av de viktigste krimforfatteren tar, for hovedpersonen avgjør hvilke muligheter forfatteren får når historien skal fortelles. Kunnskapene han besitter er for eksempel avgjørende for hvilket arbeid han kan tenkes å utføre, altså hvilken rolle han skal spille i etterforskningen. Hans lynne og væremåte påvirker måten han møter romanens øvrige karakterer på, og hvilke spenninger som oppstår i disse møtene.

Egeland har valgt seg en hovedperson som fungerer godt, til tross for at vi nå har fulgt ham over mer enn 2000 boksider. Som arkeolog er Beltø allerede en slags etterforsker, og hans kompromissløse forhold til omgivelsene skaper stadige sammenstøt med det øvrige persongalleriet.

Beltø er albino, har nerveproblemer og føler seg ensom. Forfatteren lar ham definere seg slik i forhold til den klassiske, hardkokte krimhelten: «Detektiv? Ikke rare helten. Tøff? Aldeles ikke. En øm barsking som kvinnene faller for? Ha ha. Alkoholproblemer? Niks. Trøbbel med privatlivet? Tja, strengt tatt har jeg ikke noe privatliv å snakke om. Men innbitt er jeg. Det skal jeg ha. Jeg er ikke den som gir meg så lett.»            

Og nettopp dette siste, at han ikke gir seg så lett, er ikke bare Beltøs fremste egenskap som arkeolog og etterforsker av historiske gåter. Det er også en av motorene som skyver krimhistorien framover.  

«En sær liten faen fra Norge»

Nostradamus' testamente

«Nostradamus' testamente» ligger i både form og innhold tett opptil de tre første bøkene i serien.

Oversikt er det ikke mulig å ha før historien nærmer seg slutten, til det er den for full av detaljer, navn, referanser og tidsnivåer. Likevel merkes forfatterens autoritet på hver side i romanen, leseren får vite nøyaktig det han trenger å vite — når han trenger det.

Fortellingen åpner med en igangsettende begivenhet. Bjørn Beltø befinner seg på en konferanse i Firenze, der den italienske professoren Lorenzo Moretti foreleser om koder og skjulte budskap i manuskripter fra senmiddelalderen og rennessansen. Under forelesningen viser Moretti fram et hittil ukjent brev fra spåmannen Nostradamus til Cosimo I de Medici. Brevet er fullt av koder og anagrammer, men før Moretti rekker å fortelle mer høres helikopterlyder utenfor auditoriet. Sekunder seinere stormer mørkkledde menn inn og kidnapper professoren. Bjørn Beltø blir sittende igjen i salen, vel vitende om at han nok en gang må gå løs på et mysterium av uante dimensjoner.  

Kodekrim

Som krim tilhører «Nostradamus´ testamente» tradisjonen etter Umberto Ecos berømte «I rosens navn». Her er det ikke om å gjøre å være sterk og tøff i trynet, men årvåken, belest, kreativ og analytisk. I motsetning til Eco plasserer ikke Egeland handlingen i en fjern fortid, han henter fortiden fram og plasserer den i nåtiden. Dette har etter hvert blitt et velbrukt grep i sjangeren. Dan Browns «Da Vinci-koden» er vel det mest kjente eksempelet, selv om Egeland selv var vel så tidlig ute.

Et annet trekk som kjennetegner sjangeren er at handlingen alltid kretser rundt et objekt, det Alfred Hitchcock en Macguffin, en gjenstand som er så attråverdig at både hovedpersonen og hans motstandere er villige til å ofre alt for å få kloa i den. Hvorfor de vil ha den, hvilken betydning den har, utgjør noe av spenningen i historien og blir ofte ikke avslørt før mot slutten. I «Nostradamus' testamente» er denne gjenstanden selveste Paktens ark, kisten som angivelig skal inneholde steintavlene med de ti bud.  

Større enn livet

Tom Egeland er en rutinert forfatter i sjangeren. Researcharbeidet han har lagt ned må være formidabelt, og at han i det hele tatt klarer å få en konsistent fortelling ut av alle de historiske detaljene er i seg selv imponerende.

I denne romanen er han inne i hodet til både Kleopatra, Nostradamus, Julius Cæsar og Lorenzo de Medici. I tillegg handler den om biblioteket i Alexandria, Paktens ark, Johanittene, korstogene, Tempelriddere og amerikanske CIA, for å nevne noe. Særlig original er den imidlertid ikke. Egeland utfordrer verken sjangeren eller sine foregående bøker. Han holder seg til oppskriften og lar Beltø tumle med fanatiske munker og vakre italienske divaer.

Den er ikke nødvendigvis svakere enn de foregående romanene, men hvis man har lest dem først, er nok overraskelsene færre.  

Avmystifiseringen av verden

Max Weber snakket i sin tid om «die Entzauberung der Welt», avmystifiseringen av verden, som et kjennetegn ved moderniteten. Gudene er døde, naturfenomenene er redusert til kjemiske formler, alt er forklart. Vi vinner stadig ny kunnskap, men hva taper vi? Vi taper mening, svarte Weber. Det moderne menneskets lodd er at det må orientere seg i en verden uten andre ytre instanser enn sine egne menneskeskapte instituisjoner.            

Det er i skjæringspunktet mellom disse to verdensanskuelsene Tom Egeland plasserer handlingen i sine kriminalromaner. Han blander det magiske og det trivielle, det ladede og det døde, det religiøse og det profane.

Stoffet henter han fra førmoderne tid, men Beltø selv er en typisk postmodernist. Han er rastløs og søkende, han sliter med å finne mening i tilværelsen. Arkeologien er vitenskapen om det forgangne, det moderne studiet av det umoderne, kan man kanskje si. Og det er i dette møtet mellom gamle papyrusruller og moderne registreringsmetoder at spenningen i romanen oppstår.

At svartkledde menn med moderne håndvåpen i tillegg løper rundt og jakter på heltene, blir rent spenningsmessig av underordnet betydning. For det fundamentale spørsmålet leseren stiller seg er selvsagt: Hvordan henger dette egentlig sammen? Hvilken verdensanskuelse inneholder sannheten, den gamle eller den nye?