En sanerings-moden kultur

Så, endelig, kom utluftningen! Den var overmoden. Min sommerlige molotovcocktail mot studentenes studieholdninger har, om ikke annet, vakt debatt. Å dømme etter interessen har det gått hull på en verkebyll.

Debatten har vært konstruktiv. Jeg angrer ingenting. Men jeg har lært en del.

Ordskiftet har dreid seg om tre spørsmål: 1. Er min disseksjon av studentenes studiementalitet treffende? Hvis ja, 2. hva er grunnen? Og 3. Hvordan få til et bedre universitet for alle parter? Her må vekten legges på 1. og 3. Analysen av det samfunn som har gitt oss denne post-moderne erkjennelsestørken må utstå til senere.

Studenter på lavbluss er et symptom. Problemene er institusjonelle, men de lar seg ikke redusere til det. Jeg retter ikke baker for smed. Jeg har tidligere skrevet om sulteftringen av universitetene. Nå gjaldt det studentene. Jeg snakker om en allmenn forsløving og tar det ikke tilbake.

Den første kronikken var i virkeligheten skånsom. Jeg kunne ha tatt adskillig hardere i. Jeg kunne ha rapportert om elendig skriftlig uttrykksevne helt inn på hovedfag. Manglende kraft - og interesse for - problematisering av et stoff, til å finne alternative synsmåter, til å forme hypoteser for videre utforskning. Denne dulgte, ordløse motstand mot å gjøre annet enn det strengt nødvendige, uvilje mot å ta innledninger og boksammendrag, giddaløshet i seminarene, innlevering av de rene kladder som besvarelser (startet for sent og avsluttet for tidlig). En oppgulpsmentalitet uten noen vilje til dypere forståelse. Det er dette som driver meg inn i depresjonen. Jeg vil ikke undervise mer hvis det fortsetter sånn.

Jeg ber studentene være ærlige mot seg selv. Kom ikke å si at de ikke kjenner seg truffet! Mange har kommet til meg i sene nattetimer og gitt meg mye rett.

Men - virkeligheten er ikke enkel. Dette gjelder jo ikke alle! Jeg har også hatt mange stjernestunder med studenter. Sett dem vokse intellektuelt og emosjonelt i nærkamp med et stoff, særlig på hovedfag. Jeg har fått motstand, fått kjeft. Og vokst selv. Intet kan konkurrere med universitetene som modningsinstans når dette fungerer - begge veier.

Studenter sier de tvinges til å lese pensum - og bare det. Jeg hadde nær sagt: Hadde de enda gjort det! Denne debatten har jo avslørt begredelige tilstander en rekke andre steder enn på SV-fakultetet. Nivåsenkningen synes å gjelde på tvers av fakultetsgrensene.

I Dagbladet 5.8. bekrefter en av intervjuobjektene forfallet ufrivillig når hun sier: «Vi skulle gjerne vært mer aktive hvis vi ble belønnet for det.» Aktivitet må altså knyttes til belønning, før hun engasjerer seg! Som om studier er en form for betinging og studenter forsøksrotter som betinges av pavlovianske støt...

Lest mer velvillig påpeker intervjuobjektet likevel noe viktig: Pensumpesten er smittsom og preger også lærerne. Altså at det dreier seg om en saneringsmoden kultur . Universitetet oppmuntrer ikke alltid til originalitet, stimulerer ikke alltid lærelysten. Det er oppstått en vanhellig allianse mellom bunkevenderen og pensumfetisjisten. Pensum blir et mantra for begge to. Bunkevenderen slipper å holde seg à jour, pensumfetisjisten holder seg til den opptråkkede sti. Begge får stabilitet - inntil døden.

Jeg har fått redselsskildringer fra enkelte institutter om lærere som ber studentene pugge lister av ting de må kunne til eksamen for at de skal komme videre. Og forelesninger som er pensumdrøvtyggende inntil rigor mortis. Poenget må jo være å drøfte bøker i forelesningen, bøker alle har lest i sitt lønnkammer. (Norske studenter leser ikke bøker lenger, de leser xeroxkopier av bare det mest nødtørftige.) En forelesning bør jo være virkelighet destillert gjennom et temperament. Bøker kan studentene lese selv.

Presis dette punkt reiser et underbelyst problem: Universitetene har paradoksalt nok vært altfor tilpasningsdyktige til krav utenfra. De har ikke vært gode nok til å forsvare sitt særpreg: som institusjoner for sammenhengende refleksjon og ekspansjon på kunnskapens yttergrenser. Nå strekker universitetene seg over alle grenser i sin søken etter politisk sanksjon. Snart fører denne tilpasning til åndelig sultedød. Det blir ingen skjønn død.

Begrepet dannelse ligger under her. La oss skamløst gjenoppvekke det. Og kom ikke med nedslitte høyre/venstre-reflekser. Jeg hører det rasles med det gamle våpen fra grammofonmarxistene: anklagen om elitisme. David Baum svarer at det jeg ønsker er et læremiljø av «genier», som «egentlig ikke ønsker å bli noe, bare tilegne seg lærdom».

Sjelden har jeg støtt på en groverer feillesning. Baum postulerer en motsetning mellom «det å bli noe» og det å innhøste «lærdom». Her er vi ved sakens kjerne: Baum synes å tro at intellektuell holdning, faglig nysgjerrighet og skarpe kunnskapskrav står i motsetning til «det å bli noe».

Mitt poeng er det motsatte: Også i de mer profesjonsrettede studier, ja kanskje ekstra viktig der, er universitetets kjerneverdier direkte nyttige, for de gir studentene en tankemessig smidighet og evne til egenutvikling. Jeg ønsker meg skarpe kunnskapskrav i kombinasjon med evnen til å tenke fritt, systematisk og kritisk. Man behøver ikke være geni for å klare det, formann Baum, men det hjelper å ville.

Og det hjelper å skape miljøer som både er støttende og aksepterende og som samtidig stiller krav. Altfor ofte oppleves universitetene som et sted der man tas ned og ikke heves opp. Det er alvorlig, både for student og stab. Det må arbeides med denne jantekultur på universitetene, der enkelte miljøer er direkte helseskadelige i konkurransementalitet og denne dødbringende blandingen av surhet og kollegial likegyldighet.

Poenget er å fokusere på betingelsene for intellektuell nyskaping og kvalitet, på alle nivåer. At Kjell Raaheim, som mange har påpekt, har gitt oss viktige innspill, er åpenbart.

Det kastes stadig mot meg at jeg er blind for studentenes økonomiske situasjon. Ser ikke mine motstandere at deres økonomiske argumenter kan vendes mot dem selv: Desto dyrere studier blir, desto klarere burde kravene bli til kvalitet, til å få mer intellektuelt ut av disse dyrebare år.

Å snakke om dannelse i dag er radikalt. Hva er så det? Dannelse er en form for kunnskapsbasert fellesreferanse, eller en resonansbunn for høyere livstemperatur, om du vil. Dannelse er kompetanse, mestring. Modenhet. En evne til å se seg selv utenfra, til kritisk distanse til egne synsmåter, dømmekraft, analytisk evne. Å kunne fremstille et argument i et klart og presist språk, ha en viss føling med de vitenskapsfilosofiske og erkjennelsesteoretiske forutsetningene for å resonnere. Mental smidighet. Glede ved oppdagelser, nye informasjoner. Og ikke minst trygghet til å vise moralsk mot.

Slikt blir aldri gammeldags - og kan ikke læres tårefritt på korte helgesamlinger til inflaterte gebyrer av psykologer med overheads. Hvis du synes begrepet «dannelse» lukter for mye av plysjmøbler, så glem ordet og tenk på innholdet. Er det så ille som mål? Som en umistelig verdi å strebe etter - på alle nivåer og i alle fag?

Jeg slår altså et slag for universitetene som karakterdannende institusjoner. Å kalle meg alderdommelig er bare en etikett, intet argument. Jeg tror det er større forståelse for en slik idé i dag etter de lange år med den hydrologiske verdi, gjennomstrømning, som bærende universitetsidé.

Her er det maktpåliggende for meg å presisere: Det var riktig å ta inn all den ungdom som søkte universitetene som følge av arbeidsmarkedsproblemene i begynnelsen av 90-tallet. Man kan til og med si at de nye mengder studenter vitaliserte universitetene. Iallfall til å begynne med.

Jeg satt selv i Hernesutvalget for ti år siden. Vi undervurderte studenttilstrømmingen. Jeg vil også forsvare forslaget om Norgesnettet. Men ingen av oss hadde forestilt oss at reformene skulle gi påskudd til så dramatiske budsjettkutt. De har jo revet grunnen ut under poenget med reformene: høyne den faglige kvaliteten, få til synergieffekter, gi rom for nyskaping.

Det vedtatte politisk korrekte er å si at de nye studentmasser har økt den samlede kompetanse i folket. Er ikke tiden nå inne til å være ærligere?

Alle utdanningsreformer som har vært gjennomført i Norge har hatt til hensikt å fremme likhet og rettferdighet. Hva som er skjedd i praksis er et konstant fallende kunnskapsrefleksjonsnivå. Det er ikke den samlede kompetanse som har økt. Det er kravene som er blitt senket. Økningen i antallet uteksaminerte studenter er blitt gjort mulig gjennom en planløs og dødbringende nedbygging av det gamle gymnas og ved en systematisk reduksjon av krav. Resultatet er at universitetet på flere og flere områder har måttet kompensere for den nye videregående skolen.

Flere har i debatten pekt på at universitetenes problemer er resultat av puggeskolen og jaget lenger ned. Men samtidig må en jo spørre hva elevene egentlig lærer. Snarere tror jeg vi står overfor en senskade fra sosialpedagogikkens triumftid, der kunnskap ble nedprioritert framfor andre i og for seg viktige verdier som trivsel og sosial tilpasning.

En annen viktig presisering: Universitetene har vist en beundringsverdig endringsvillighet.

Jeg gad se den institusjon som bedre kastet seg rundt og tok imot brottsjøene av temmelig viltgående ungdom tidlig på 90-tallet og fikk dem gjennom. Ikke alltid uten sår og tenners gnissel, men lojalt. Personale ble strukket til bristepunktet. Det viktigste på et universitet, forskningsmulighetene, ble drastisk nedkuttet. Når nå de vitenskapelige stabene hiver etter pusten, kommer kuttene. Dette er absurd. Er dette måten å drive universitetspolitikk på?

Det er for enkelt å betrakte universitetene som døende dinosaurer som ikke kan tilpasse seg meteornedslag og klimaforandringer. Det er feil. Et eksempel blant flere: Innføringen av den nye fakultetsfunderte innføringsbolken, examen facultatum, er bare et forsøk på å råde bot med de svakheter av allmenndannelse og lesekyndighet vi finner hos de som sendes oss av det som en gang var et gymnas.

Det er ikke bare Lenin som sier: Hva må gjøres? Det, i form av noen forslag drysset hen til statsråd Jon Lilletun, kommer etter et hvileskjær.

I morgen: Ti bud for universitetsreform.