En sann fryd av en legeserie

«Royal Pains» starter på TV3 i kveld.

|||TV: Grunnideen i «Royal Pains» er like gammel som Dickens: En sympatisk, flink og flott fyr av folket befinner seg plutselig blant verdens rikeste, og de vil gjerne beholde ham. Hank Lawson (Mark Feuerstein) har i utgangspunktet det perfekte liv i New York. Han er en ettertraktet lege, skal gifte seg med verdens vakreste og spiller basket med gutta. Men så gjør han en feilvurdering og mister alt.

Siden dette er en dramakomedie, får vi en forholdsvis kort og munter skildring av Hanks undergang, og allerede midtveis i første episode befinner vi oss på Long Island, siden Hanks masete og småmorsomme bror har planer om å feste med de rike og deres glamorøse venner på et lite landsted der dørvaktene er tidligere Mossad-agenter.

Jeg vil nødig avsløre hva som skjer, siden mye av moroa ligger i detaljene. La oss bare si at Hank er en god lege som vet å bruke de ressursene han har for hånden.

Elementært
«Royal Pains» har vært en hit i USA i sommer og en ny sesong er spikret. Suksessen skyldes selvsagt til dels glamourfaktoren, men jeg tror hovedgrunnen er den samme som i «Gossip Girl»: Hank, som familien Humphrey i «Gossip Girl», har en samvittighet og vet hvem han er.

Han har intet påtrengende behov for å henge med de rike, i motsetning til sin bror, hvis hobby er «extreme social climbing». Men Hank havner i situasjoner der liv står på spill — han imponerer de stinne og han gjør det motvillig. Han vil hjem til den skitne storbyen. I stedet treffer han ei jente som kjører Saab.

Likandes rikfolk
Som fortelling er det temmelig basale greier, men det virker. De første episodene er en sann fryd som drives fram av Hanks motvilje, kjappe replikker, usannsynlige hendelser, overdådige omgivelser og dessuten en påminnelse om at ikke alle er milliardærer i sommerparadiset.

Uttrykket «royal pain» kan oversettes med «en merkbar irritasjon», som i «a royal pain in the butt».

Som «concierge doctor» i The Hamptons må Hank ta seg av de stinkende rike — mange av dem kongelige — og deres smerter. Men de rike er også smarte og sympatiske, i hvert fall noen av dem. Hvis ikke hadde det vært mindre tilfredsstillende å imponere dem.