En sann sosialdemokrat

- Jeg visste på forhånd at jeg skulle få prisen. Steffen Kværnland fortalte meg det dagen før utdelingen. Alt sånt er veldig ubehagelig, så jeg hadde planlagt å stikke av. Jeg ombestemte meg heldigvis, forteller Karine Haaland.

DET VAR SIST HELG

hun vant Dagbladets tegneseriepris under Raptus-festivalen i Bergen.

Årsaken til at hun fikk prisen kan leses i hvert nummer av Larson, Det Nye og Ny Tid. Satiriske tegneserier med et skrått blikk på samfunnet og striper om sex og samliv.

For kort tid siden fylte hun 32 år. Det var et hardt slag, og et påskudd til å hetse seg selv litt også.

- Ingen tar deg alvorlig når du er så gammel, fortsatt lager tegneserier, og verken har lang utdannelse, fin jobb eller stort hus. Jeg får ta igjen med solid livserfaring.

TEGNEDEBUTEN SKJEDDE

på side 2 i avisa Fiskaren for ti år siden. Hun illustrerte lederen to ganger i uka, og trodde at lykken var gjort.

- Det var drømmejobben. Men en dag jeg kom på jobb hadde noen ryddet bort kontoret mitt. Det tok jeg som et tegn på at mitt engasjement var avsluttet, og forlot redaksjonen. Jeg fikk aldri noen forklaring, men jeg turde ikke spørre heller.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Karine har ingen hobbyer, ingen store lidenskaper og ingenting hun engasjerer seg hundre prosent for. Stort sett soser hun rundt med venner på fritiden.

- Det plager meg at jeg ikke har en altoppslukende hobby. På fest kan jeg bli kjempefascinert hvis jeg møter noen som kan alt om motorsport eller gamle plater fra 60-tallet. Og kan alle årstall og vet hvem som spilte med hvem, og sånn. Skulle ønske jeg var opptatt av obskur matlaging eller noe annet sært, sier hun, men trekker det raskt tilbake:

- Hvis jeg hadde vært manisk opptatt av noe, kunne jeg ikke lage striper om andre ting. Det dummeste jeg vet er tegneseriefolk som lager striper om å lage tegneserier. Kun en snever gruppe vil lese om sånt.

LIKEVEL ER DET

én ting hun er spesielt opptatt av. Hun infiltrerer forskjellige miljøer for å finne inspirasjon og karikaturer til nye striper. Akkurat nå tegner hun for et likestillingsprosjekt for NHO, og får et innblikk i en verden bestående av menn med dress og slips.

- De bruker ord jeg aldri har hørt før. Å tegne handler om å lese kroppsspråk, høre hvordan folk prater og lære seg spesielle sjargonger. En tur med trikken, særlig ved siden av en gjeng ungdomsskoleelever, er fantastisk morsomt.

Et miljø hun kunne tenke seg å se fra innsiden, er en skikkelig gubbebedrift . En gjeng med rare, gamle menn som har jobbet på samme sted, med de samme folka siden konfirmasjonen.

- Jeg styrer unna dypere mening og budskap med det jeg gjør. Den biten får Wam og Vennerød ta seg av. Det jeg driver med er underholdning

DET VIKTIGSTE

med en stripe er at den har et godt poeng. Hun mener selv at hun ikke er spesielt flink til å tegne

- Jeg får mange leserbrev om sex og samliv-stripene mine i Larson. Jentene synes de er kule, men gutta sender hatbrev. Hva jenter egentlig snakker om når gutta ikke er tilstede, er en fremmed verden for dem. Det er nok litt skummelt.

Det er ikke bare gutter som får gjennomgå i Karines striper. Alle minoriteter, eldre, homoseksuelle, innvandrere, ungdommer og sære grupper har hun hetset på det groveste. Det underlige er at det ikke er minioritetene som tar seg nær av spøken, men de som ikke tilhører den gruppen.

- Jeg får god tilbakemeldinger fra homofile når jeg hetser dem. Poenget er at jeg driver demokratisk hets.