SÅRBAR TØFFING: Titus Welliver spiller hovedrollen i «Bosch». Foto: HBO Nordic
SÅRBAR TØFFING: Titus Welliver spiller hovedrollen i «Bosch». Foto: HBO NordicVis mer

«En sårbar, sympatisk tøffas som selvsagt er skilt»

«Bosch» er smør, brød og politiprosedyre.

Denne vinteren er tydeligvis sesongen hvor en drøss «han fyren deeeer... vent, må sjekke IMDB»-karakterskuespillere endelig får gå fra minneverdige biroller i andres serier til tittelrollene i egne serier.

Fortrinnsvis krim.

Som om det ikke var nok at Rainn Wilson er blitt grinete etterforsker i «Backstrom» og Bob Odenkirk gjør ønskereprise i «Better Call Saul», er tiden nå også kommet for Titus Welliver.

Han med stålblå øyne, stålgrått hår og malm i stemmen, som har vært alt fra irsk våpenhandler i «Sons of Anarchy» og Swearengen-lakei i «Deadwood».

I «Bosch», basert på romanene av Michael Connelly,  befinner han seg i Los Angeles i rollen som politietterforsker Hieronymus Bosch.

En sårbar og sympatisk tøffas.

Skilt, selvsagt.

Burde slutte å røyke.

For opphengt i jobben.

Gjør ikke ting etter boka, men han oppnår resultater.

Kort sagt har ingen oppfunnet kruttet på nytt her, men rollen passer Welliver som hånd i hanske der han begir seg ut i «Hollyweird» med gamle hippier som rettsmedisinere og fallerte skuespillere som mistenkte.

Mangler særpreg
Det er lett å trives i Wellivers avmålte selskap, noe som kommer godt med. «Bosch» ellers mangler nemlig særpreg.

Den er fint gjennomført, men tilbyr lite nytt som kan skille den fra andre krimserier.

Første sesong, basert på romanen «City of Bones» fra 2002, er smør, brød og politiprosedyre.

Den karismatiske seriemorderen som ringer Bosch og de internpolitiske maktspillene i politiet er som snytt ut av nesa på «Dexter». Intern etteforskning fordi Bosch har skutt en mistenkt? Joda, joda.

Fortiden til Bosch er mer interessant og gir en viss klangbunn når Bosch etterforsker drapet på en 13 år gammel gutt.

Bygger opp spenningen
Det er også fint at rollefigurene har uventede sider, små overraskelser som krydrer og bryter med forventningene.

At ekskona til Bosch flytta til Las Vegas for å bli profesjonell pokerspiller er for eksempel så herlig tilfeldig at hun føles ekte.

Episoder slutter ofte litt ut i løse lufta, muligens fordi hele sesongen legges ut på en gang.

Sånt er greit om man fråtser, men ser man litt og litt kan det føles litt antiklimatisk.

På den andre siden tar serien seg tid til å bygge opp spenningen på en forbilledlig måte før temperaturen heves noen hakk et stykke ut i sesongen.

Anmeldelsen er basert på de sju første episodene.