DØDSHJELP: Terry Pratchett med prisen for Beste Dokumentar for filmen "Choosing to die" ved BAFTA TV Awards i 2012  i London. Foto: Jon Furniss/Invision/AP
DØDSHJELP: Terry Pratchett med prisen for Beste Dokumentar for filmen "Choosing to die" ved BAFTA TV Awards i 2012 i London. Foto: Jon Furniss/Invision/APVis mer

En satiriker går bort

Den populære humoristen Terry Pratchett (66) døde torsdag og etterlater seg en imponerende produksjon. Men bak den tullete fantasy-fasaden gjemmer skiveverdenen hans seriøs samfunnskritikk.

Kommentar

Det er et ubestridelig faktum at det finnes en verden formet som en skive, en verden som bæres på ryggen av fire elefanter, som igjen står på ryggen til den enorme skilpadden A'Tuin.En skilpadde som svømmer gjennom verdensrommet, i et univers egentlig ganske likt vårt eget.Jeg vet dette. Og det gjør hundretusener av andre over hele verden.

Torsdag ettermiddag brøt store deler av facebook- og twitterfeeden min ut i sorg. Mannen bak skiven på elefantene på skilpadden, Terry Pratchett (66), var død. Sovnet stille inn, omringet av de nærmeste, med katten på senga, i følge pressemeldingen fra forlaget hans. Vi skal komme tilbake til katten.

Skiveverdenen, Discworld, er et gjenkjennelig fantasy-aktig sted, der tro former guder, magien har en farge, drager flyr over byer, troll sloss mot dverger (dverger liker å hugge i stein, troll ER stein, en naturlig interessemotsetning oppstår), det er trollmenn i tårn, og hekser og vampyrer i fjellene — og barbarer har lendeklede i lær. Det er lett lesning for litt nerdete tenåringer. Og de av oss som leser raskt liker forfattere som skriver bøker i kvanta.

Det er 40 bøker bare i skiveverdenen, en siste kommer ut i år, og over 70 bøker totalt, inkludert hans andre serier, scifibøkene, faglitteraturen og diverse annet.

Bøkene startet som satire over de nevnte slitne fantasy-konvensjonene, men som Pratchett har innrømmet selv: Da ville det bare blitt et par bøker. Ettersom universet har utviklet seg, så har skiveverdenen fått noen mistenkelige likhetstrekk med vår egen. La oss ta et eksempel:

Ankh-Morpork er en tvillingby, på hver sin side av en elv. På den ene siden av byen finner vi Ankh, den ærverdige kulturbyen med bedre adresser, og på den andre siden finner vi.. vel.. Morpork. Elven som skiller bydelene har det bybarna mener er meget rent vann (fordi det har gått gjennom så mange mennesker).

Det tar litt tid å synke om man prøver drukne seg. Byen er plassert midt på Sto-slettene, som for det meste består av kålåkre. Som Drammenser føler jeg med andre ord et fellesskap med innbyggerne der.

Når det brenner i byen Morpork stiller innbyggerne heroisk opp for å slukke brannen, og innbyggerne av Ankh stiller like heroisk opp for å brenne broene. Byen har ikke brannvesen, ettersom det raskt ble oppdaget at et brannvesen på akkordlønn har noen vansker, rent incentivstrukturmessig.

Det flytter folk dit i en stadig økende strøm. Og ikke bare folk. Dverger, troll, gnomer, og en og annen vampyr kommer også. Midt i bokserien får vi vite at byen er den største dvergbyen på skiven, målt i innbyggere. Og med store innvandrerbefolkninger kommer integreringsvansker.

Dvergene utvikler en form for radikal religiøs ekstremisme basert på hard tolkning og manipulering av religiøse tekster, og fysisk og sosial segregering fra samfunnet. Trollbefolkningen har store narkotikavansker og gjenger av trollungdommer raver rundt i gatene. Vampyrene har alle forsverget blod, treffes på avholdsmøter der de synger fromme sanger, og går med et sort bånd på jakkeslaget. Nesten alle, ihvertfall.

Og det er her, der skiveverdenen speiler vår verden og de absolutt menneskelige vanskene vi har, at Terry Pratchett ble, som han selv beskrev det, «anklaget for litteratur». Så anklaget at han fikk medlemsskap i Order of the British Empire i 1998. I 2009 ble han ble slått til ridder for sitt livsverk og tjeneste til litteraturen. Sir Terence David John "Terry" Pratchett O.B.E.

«Faren min ville blitt veldig stolt av at jeg var blitt ridder», sa Terry i et intervju på Discworldcon i Birmingham i 2010. «Men han ville blitt enda gladere over at jeg var blitt millionær, selvfølgelig.»

Typisk for en person som går all-in når han først gjør noe, gjorde han det samme med ridderskapet. En ridder må selvfølgelig ha sverd, så han satte opp utstyr og gravde opp jernmalm. For et lite fantastisk element la han til meteor-jern i blandingen. Fra jernet fikk han et sverd smidd.

Riddere får også våpenskjold fra den ærverdige institusjonen College of Arms. På Pratchetts er en ugle (en New Zealandsk ruru, også kjent som en morepork) som holder to bøker, og midt på skjoldet en ankh. Mottoet «noli timere messorem» betyr «Ikke frykt ljåmannen». «Don't fear the reaper».

Mannen med ljåen har vært en del av persongalleriet i skiveverdenen helt fra starten av, og har fått hovedrollen i et par av bøkene. En atropomorfisk personifikasjon av konseptet «døden» som har tilbrakt nok tid blant mennesker til at litt menneskelighet har smittet over. Døden i Pratchetts verden er dypt sympatisk (og litt fortapt i sosiale sammenhenger).

Men i 2007 gikk den nærmest koselige mannen med ljåen, som alltid snakker i versaler, over fra å være en litterær følgesvenn til å bli en veldig reell en: Terry ble diagnosert med en sakte, men terminal form for alzheimer.

Pratchett var fra før av involvert i en rekke veldedige organisasjoner og hjertesaker, fra orangutanger i Borneo til leselyst hos barn, i tillegg til å være den britiske humanist-organisasjonens «patron» (høye beskytter). Nå begynte, naturlig nok, et engasjement for alzheimer-saken.

Samtidig med kampanjer for å gjøre sykdommen mer synlig, for å samle midler til forskning, og for organisasjoner som støtter folk med demens, var det en mørkere side til engasjementet hans: Pratchett ble en av Storbritannias mest prominente forkjempere for aktiv dødshjelp.

Han ble organisasjonen Dignity in Dyings høye beskytter også, og lagde en dokumentar om retten til en verdig død.

«Over de siste hundre årene har vi blitt ekstremt gode på å leve. Men før eller senere dør vi, alle sammen. Jeg synes det er på tide at vi blir like gode på å dø», sa Terry Pratchett til Dignity in dying sin nettside.

Jeg så sist Terry for fire år siden. Han protesterte høylytt på tonen på noen av spørsmålene han fikk fra salen. De var mindre spørsmål og mer som minneord: «I'm not dead yet!»

Sent på kvelden holdt han høytlesning fra sin nye bok, Snuff. Det var før den var publisert og salen var stappfull av fans som ville ha en smakebit. Terry leste. Og stoppet. Og rotet med ordene. Svekkelsen var tydelig. «Jeg beklager. Bokstavene liksom flyter», sa han, tydelig irritert over seg selv.

Sist det var en samling av fansen på Discworldcon, en tradisjon som har holdt seg annethvert år siden 90-tallet, kunne ikke Terry komme, for første gang. Via video annonserte han at han hadde skrevet ferdig en bok. Den kommer ut i år.

De siste tweetsene fra Terry (og assistenten Rob) sin twitterkonto var i stemmen til Døden, i de kjente versalene:
«AT LAST, SIR TERRY, WE MUST WALK TOGETHER».
«Terry took Death's arm and followed him through the doors and on to the black desert under the endless night.»
«The end.»

Og til slutt: hvorfor nevnte pressemeldingen katten? Jeg kan ikke la være å se det som et nikk til Pratchetts «Døden» sine sympatiske trekk.

Fra boken Sourcery:
«Jeg mente», sa Ipslore bittert, «hva er det i verden som gjør livet verdt leve?»
Døden tenkte over saken.
KATTER, sa han. KATTER ER FINE.