MED RETT TIL Å DREPE: Eirik Husby Sæther, Sidsel Dalen, Tom Egeland og Øystein Wiik har viet livet til døden. Og drapsmetoder vi vil lese om.  Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
MED RETT TIL Å DREPE: Eirik Husby Sæther, Sidsel Dalen, Tom Egeland og Øystein Wiik har viet livet til døden. Og drapsmetoder vi vil lese om. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Tom Egeland, Øystein Wiik, Sidsel Dalen og Eirik Husby Sæther om perfekte drapsmetoder

En savnet psykiatrisk pasient hadde lest krimboka til Eirik Husby Sæther. Plutselig ringte politiet ...

Krimforfattere dreper på de mest utspekulerte måter. Og får betalt for det.

(Dagbladet): Sist gang han drepte, dyttet han offeret inn en fiskefileteringsmaskin. Ut i den andre enden kom pent vakuumpakkede kroppsdeler, lette å skjule.

- Sånne ting liker jeg. Jeg oppdaget metoden da jeg gjorde research på en linebåt. En sånn maskin kan filetere opptil 150 kilo fisk, det er jo en glimrende måte å bli kvitt et lik på, tenkte jeg. Og når det først begås et drap på en fiskebåt med filetproduksjon om bord, bør det være en indre logikk, gjerne spektakulært, og med operatisk overdådighet, smiler Øystein Wiik.

- Øystein er den mest bestialske av oss, sier Sidsel Dalen.

Genial gift

Åstedet er Restaurant Schrøder på St. Hanshaugen i Oslo. Her har Harry Hole tilbrakt utallige timer. Han er ikke å se, men kveldens hovedpersoner er minst like bevandret i drapsmetoder. Krimforfatterne Tom Egeland (57), Eirik Husby Sæther (32), Sidsel Dalen (47) og Øystein Wiik (58) lever av drap som begås mellom to permer.

- Skal du drepe uten å bli oppdaget, er gift den geniale måten, sier Tom Egeland.

Han har latt sine litterære gjerningspersoner prøve. Særlig med plantegiften belladonna, som fører til hallusinasjoner og irrasjonell oppførsel hos ofrene. Dessuten har han akkurat lest ei «how to do it»-bok om giftdrap. Sånn for inspirasjon til seinere bøker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Du kan lage nervegift av rekeskall, sier Øystein Wiik og spidder et rekesmørbrød. - Riktignok trenger du rundt 100 kilo reker for å få nok gift, men du kan late som om du skal ha fest. Giften lammer fullstendig og er ikke lett å spore. Ikke blir du tatt for å ha kjøpt våpen heller.

- Det blir jævlig mye pilling da, sier Tom Egeland.

- Skal du slippe unna med drap, må du velge sted med omhu. Det er store forskjeller i bruken av obduksjon i de ulike politidistriktene, sier Eirik Husby Sæther.

Han dreper i bøkene sine. På dagtid oppklarer han drap som politietterforsker i Oslo.

- Enhver idiot kan drepe, men bare en kunstner kan få det til å se ut som et selvmord, er det blitt sagt. For min del overskygger motivet ofte drapet. Jeg er ikke opptatt av lystmordere, men mennesker som vil bli kvitt noen fordi de føler seg truet. Mennesker med makt som vil at et drap skal se ut selvmord eller kanskje en forferdelig bilulykke, sier Sidsel Dalen.

Ondskapens lekegrind

Litterære drap er salgsvare med suksess. Årlig kommer det ut rundt 50 krimromaner der forfatteren er norsk. De siste åra har det vært en tendens til å begå flere bestialske og makabre drap i romanform, noe som har skapt diskusjon. Den britiske krimdronningen Ann Cleves har fordømt grusomme, unødvendige scener og graden av morbiditet i den nordiske krimbølgen.

Tidligere leder av Rivertonklubben, litteraturprofessor Hans E. Skei, sa for et par år siden at «Harry Hole-effekten» slo inn. Han mente det ble gitt rom for det makabre og groteske, som til slutt begrunnes ved at gjerningspersonene er riv, ruskende gale.

- Hvis du først skal skrive en krimroman, blir det litt stusslig å la gjerningsmannen stå der med pistolen pekende mot offerets hode, sier Øystein Wiik.

- De fleste drap som begås i den virkelige verden, skjer i affekt eller det handler om sjalusi. Det er klart et krimbokdrap er mer spektakulært. Her har en forfatter sittet og spekulert i lange tider, sier Tom Egeland.

- Noen mener drapsbeskrivelsene blir for grafiske. Jeg syns noen av drapsmetodene blir for kjedelige. Når man skal bruke to år på å dikte seg inn i en annen virkelighet, så må du ville noe med det du skriver. Du kan ikke bare skrive dagbok, sier Sidsel Dalen.

- Nå er du ganske brutal du og, sier Øystein Wiik.

METODEPRAT: - Det er ikke sånn at brutale metoder er funnet opp i dag, sier Øystein Wiik (t.h.) og forteller om Snorres kongesagaer. Tom Egeland (t.v.), Eirik Husby Sæther og Sidsel Dalen lever av litterære drap. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
METODEPRAT: - Det er ikke sånn at brutale metoder er funnet opp i dag, sier Øystein Wiik (t.h.) og forteller om Snorres kongesagaer. Tom Egeland (t.v.), Eirik Husby Sæther og Sidsel Dalen lever av litterære drap. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer

Buorm til begjær

Til opplysning, det er fortsatt en stor overvekt av mannlige krimforfattere i Norge. I 2013 var tre av 45 norske krimromaner skrevet av en kvinne. To år etter var kvinneandelen 24 prosent.

- Det er ikke sånn at brutale metoder er funnet opp i dag. Ta Snorres kongesagaer, der beskrives det hvordan ta livet av et menneske ved å føre en levende buorm inn gjennom munnen og ned i magen på offeret. Ormen vil leve der et par dager før den dør, men da har den forårsaket tarmslyng i offerets mage, og offeret dør, sier Wiik.

- Den grusomste drapsmetoden i mine bøker, er bløgging, blodtapping. I «Lucifers evangelium» praktiserer en obskur og oppdiktet sekt denne drapsmetoden. De tapper sine ofre for blod i et hellig ritual, sier Egeland.

- Jeg har lobotomert, men det er også en gammel metode, sier Eirik Husby Sæther, og mener virkelighetens drap kan være like brutale som romanens.

- Hensikten med å lese en krimroman er å fange følelser. Ergo, når vi skriver, må vi skape disse følelsene. Vold og sex er de to enkleste måtene å gjøre dette på, og sex er ekstremt vanskelig, sier Sidsel Dalen.

- Sidsel, du har de råeste sexscenene, sier Tom Egeland, og legger til at han selv helt har sluttet å skrive om sex. Det blir kleint samme hvordan han prøver.

Kopiens skygge

- Er dere redde for copycats når dere beskriver drapsmetoder i detalj?

- Jeg opplevde en gang at det ble satt i gang et søk etter en savnet psykiatrisk pasient. Politiet tok kontakt med meg, fordi det kom fram at pasienten hadde lest boka mi, «Lobotomisten». De lurte på hvor hytta jeg skrev om i boka, var. Den fantes jo ikke, men jeg fikk hjertet i halsen. Heldigvis ble pasienten funnet i live, og det viste seg at interessen for boka dreide seg om psykiatriens historie, og ondskapen som psykiatrien har utsatt svake mennesker for. Da ble jeg lettet, sier Husby Sæther.

- Jeg tenker at når jeg først har beskrevet en drapsmetode, så er den brukt opp. Da er det mindre sjanse for at andre skal finne på det samme, sier Wiik.

- Og nå sitter vi her og fryder oss. Coen-brødrene har alltid en humoristisk tvist i filmene sine, det skaper en distanse, fortsetter han.

- Et blunk til seeren eller leseren om at vi begge er enige om at dette er en lek, sier Egeland.

MAKABRE MESTERE: - Det er ikke bare krimforfattere som er groteske. Patrick Süskind flår unge jenter for å lage parfyme, sier Sidsel Dalen.  Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
MAKABRE MESTERE: - Det er ikke bare krimforfattere som er groteske. Patrick Süskind flår unge jenter for å lage parfyme, sier Sidsel Dalen. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer

Arsenikk og eventyr

Siden de første krimromanene dukket opp på midten av 1800-tallet, er drap begått på utallige vis. Tom Egeland går tilbake til 1845 for å finne en av de mest utspekulerte metodene.

- Til «La Reine Margot» av Alexandre Dumas. Der forgiftet Medici-dronningen Catherine sidene på en av bøkene til svigersønnen sin. Dessverre lånte hennes egen sønn boka, og døde av arsenikkforgiftning. Umberto Eco lånte denne drapsmetoden i «Rosens navn», sier han.

Sidsel Dalen trekker fram Robert Wilson, han begår den type drap man slipper unna med. Mens Husby Sæther slår et slag for Cormac McCarthy, fordi han skriver om ting som faktisk kunne skjedd, og finner finurlige løsninger du gjerne ville tenkt ut selv.

- Det har vært sagt at krim er barnebøker for voksne. Jeg har en leser som sier hun leser bøkene mine som norske folkeeventyr, da blir de ikke så ille, sier Wiik.

- Det er ikke bare krimlitteraturen som kan være grotesk. Ta «Parfymen» av Patrick Süskind, der flår han unge jenter for å lage parfyme, sier Dalen.

Døden i skiheisen

Det nærmer seg kveldens siste side. Hva hvis de selv kunne velge en måte å dø på. Hvilken ville det være?

- Jeg håper jeg er kjempegammel, og så vil jeg være politisk aktiv, og så vil jeg stå på en rallybane og rope ut med ropert når det kommer en og skyter meg i hodet, sier Sidsel Dalen.

- Det perfekte vil være å dø i søvne, da vet du ikke om det. Jeg vil i hvert fall ikke ha en lysende, strømførende dildo opp i baken mens tarmene tyter ut, sier Egeland og hinter til en av Wiiks metoder der han tok livet av en pelsdyroppdretter på samme måte som oppdretteren drepte sine rever.

- Jeg vil dø med pene klær på, sier Husby Sæther.

- Det var mormoren min opptatt av også, pent undertøy, sier Egeland.

- Og jeg vil ikke dø på badegulvet, der er det varmt og da blir man stygg veldig fort, fortsetter Husby Sæther.

- Jeg ser for meg at jeg legger på svøm en solvarm dag i Middelhavet, og når jeg ikke orker å svømme mer, så synker jeg ned i det store blå, sier Wiik.

- Jeg vil i hvert fall ikke dø naken i en skiheis som har stanset.

- For det skjer jo hele tida, sier Egeland.

FORFATTER:  Gert Nygårdshaug. Foto: Benjamin A. Ward / Dagbladet
FORFATTER:  Gert Nygårdshaug. Foto: Benjamin A. Ward / Dagbladet Vis mer
KVINNER SOM DREPER: De fleste krimbøkene som kommer fra norske forfattere, er skrevet av menn. Sidsel Dalen får opp kvinneandelen.  Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
KVINNER SOM DREPER: De fleste krimbøkene som kommer fra norske forfattere, er skrevet av menn. Sidsel Dalen får opp kvinneandelen. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer