En seier for Elstad

Anne Karin Elstad har stått overfor et vanskelig valg da hun bestemte seg for å gi litterær form til sin egen sykdomshistorie etter hjerneslaget som rammet henne for to år siden.

På den ene siden er det åpenbart at hun har følt et stort behov for å beskrive sin erfaring og sine refleksjoner omkring denne meget dramatiske sykdommen som rammet nettopp henne. På den annen side må det ha virket lite fristende å gå inn i den lange rekken av større og mindre kjendiser som står fram for offentligheten og forteller om sin kreft, sitt infarkt, sin alkoholisme, sin anoreksi, sine vektproblemer osv.

Fiksjon

Elstad har derfor valgt å fiksjonalisere sine erfaringer. Hun skaper en kvinnelig hovedperson, Maria, som er sosionom, stresset, storrøyker og med klimakterieplager som legen skriver ut et hormonpreparat for å mildne. Et godt stykke ut i boka mente jeg at dette var et dårlig valg.

Rammefortellingen virket til å begynne med konstruert, uinteressant og klisjéfylt. Bare da handlingen nærmet seg den fatale kvelden da sykdommen slår Maria ned, fikk fortellingen temperatur, og selve beskrivelsen av slaget, hvordan det var å kjenne ting gå i stykker i hjernen, følelsen og førigheten forsvinne, først i kinnene, så i en arm, så i et ben, med halvsekunders mellomrom, er rystende og samtidig besettende intens, og jeg tenkte: Hun skulle ha brukt seg selv hele tida, Hun skulle ha fortalt sin egen historie fra begynnelsen av!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men etter hvert blir jeg mindre sikker på det. For Elstad har villet noe mer med denne boka enn å beskrive et sykdomsforløp og en nærmest mirakuløs rask restituering til normalt liv. Selv ikke hennes harmdirrende polemikk mot leger som altfor lett skriver ut østrogenpreparater til kvinner, kan i vesentlig grad distrahere fra en vilje til kreativ bearbeidelse av dette stoffet, til en roman. Og det har hun da også fått til, særlig i de to siste tredjedelene av boka.

For mens Maria gjennomgår sin lange og anstrengende rekonvalesens, produserer den skadde hjernen hennes bilder, syner, hukommelsesglimt, som etter hvert føyer seg sammen til erindringer fra hennes egen barndom som hun har skjøvet bort og glemt, men som har merket og formet henne som menneske.

Mens hun selv ligger og strever seg tilbake til livet, husker hun plutselig klart sitt eget første møte med døden, morens død, da hun, Maria, en ulenkelig, halvvoksen, uskjønn og usikker tenåring, plutselig måtte bli «mor» både i det store gårdskjøkkenet og overfor mindre søsken.

Sterkt inntrykk

Denne barneskildringen må høre til det aller beste Elstad noen gang har skrevet, og gjør faktisk like sterkt inntrykk som den fryktelige beretningen om de første døgns lammelse da Maria ligger og vet at hun kan høre og forstå det som skjer rundt henne - hører legen diskutere med hennes ektemann om sjansene til at lammelsen skal gi seg, de er små! - samtidig som hun ikke har noen måte å signalisere dem sin bevissthet på.

Som vi vet, gikk det bra med Anne Karin Elstad, og det går også «bra» med Maria på den måten at hun på forbløffende kort tid vinner tilbake førigheten og talens bruk. Men dermed er ikke alt duket for den forutsigelige dans inn i solnedgangen. For sykdommen har forandret Maria. Både erindringen under selve sykeleiet og ensomhetsfølelsen og angsten etterpå har gitt henne større innsikt i den personen hun egentlig er og det liv hun har ført. Og på romanens siste sider gjør hun forberedelser til å forandre sin tilværelse til noe som tilsvarer hennes nye selvbilde.

Respekt

Om forfatteren kanskje ikke helt klarer å holde grepet om Maria, og interessen for henne, helt fram til nå-tida, står det i alle fall stor respekt av hennes vilje og evne til å fiksjonalisere dette høydramatiske, personlige stoffet. Romanen er, om man må velger å vurdere den som prestasjon eller som diktverk, en stor seier for forfatteren, og er utvilsomt et viktig steg framover i forfatterskapet.