En seier for pasienter og forskning

HELSEREGIONER: En sammenslåing av Helse Sør og Helse Øst har så mange fordeler at man kan undre seg over at det ikke allerede er gjennomført.

DET ER GODE nyheter at Regjeringen vil arbeide for at Helse Sør og Helse Øst samles til en helseregion. Helt siden helseregionreformen ble foreslått har vi, som den gang representerte Universitetet i Oslos rektorat og Det medisinske fakultets dekanat, pekt på det uhensiktmessige i at UiOs universitetssykehus ble delt på to helseregioner. En rekke ulemper vil forsvinne hvis alle disse sykehusene samles i en region. Så mye er det faktisk å vinne på sammenslåingen at man kan undre seg over at den ikke er blitt gjennomført før. Hovedårsaken var norsk distriktspolitikk og frykten for at Oslo- regionens medisinske fagmiljø skulle bli for dominerende. Rikshospitalet-Radiumhospitalet (RR) som på en rekke felt er et sykehus for hele landet, er blitt hemmet av nåværende helseregionsinndeling. Vi håper at det som nå planlegges, ikke ødelegges av kortsiktig regionalpolitikk eller faglige prestisjehensyn.

RR HAR EN REKKE landsfunksjoner. Nesten en tredjedel av pasientene har sykdommer som ikke behandles ved andre norske sykehus. RR har vært og skal forbli et nasjonalt referansesykehus, et sykehus med høyspesialisert medisin som derved kan ta seg av funksjoner som er spesielt kompetansekrevende eller krever bred multidisiplinær tilnærming. Norge har hverken pasientgrunnlag eller faglig kompetanse til å drifte flere enn ett slikt sykehuskompleks. RR har fem faglige kjerneområder; transplantasjonsmedisin, høyspesialisert virksomhet innen barns sykdommer, hjertefag, nevrofag og kreft. Alt dette er meget ressurskrevende. Denne avanserte medisinen har ikke fått god nok økonomisk uttelling i budsjettene.

ULLEVÅL UNIVERSITETSSYKEHUS (UUS) sliter også med økonomien. UUS har flere fremragende fagmiljøer og er ledende innen behandlingen av kompliserte, store skader. Nærheten mellom RR og UUS har ført til et konstruktivt samarbeid innen flere felt, bl.a. øyesykdommer og øre-nese-halsfagene. All øyebehandling foregår nå på UUS, og RR har ansvaret for øre-nese-hals sykdommer. Nå står et samarbeid innen hudsykdommer og nevrokirurgi for døren. En formell sammenslåing baner vei for ytterligere konsentrasjon og styrking av flere behandlingsteam i Oslo-regionen. Dette gjelder særlig de mest spesialiserte behandlinger, dels fordi de kan sammensettes mer rasjonelt, dels fordi mer og bedre forskning vil skape grunnlag for nye og bedre tilbud.

EN SAMMENSLÅING forplikter. Vi forventer at det faglige arbeidet blir rasjonalisert slik at det gagner pasientene. Kravene til best mulig kompetanse må gå foran personlig prestisje. Pasientene bør kreve et at det blir lettere å forholde seg til hvor og til hvem man henvender seg for å få det beste faglige tilbud. Særlig gjelder dette høyspesialiserte tilbud ved universitetssykehusene i Oslo-området. Fire av dem ligger som perler på en snor langs ringveien: fra RR i vest, via UUS og Aker universitetssykehus til Akershus universitetssykehus lengst i øst. Ved å gi sykehusene en felles eier, vil det være mulig å kreve en rasjonalisering som monner. F.eks bør det stilles krav om at vaktberedskapen etter vanlig arbeidstid fordeles på færre hender og evt roterer mellom de 4 sykehusene for å opprettholde den tekniske kyndighet for kompliserte operasjoner og undersøkelsesmetoder.

ØKONOMISK ER DET også mye å vinne ved en sammenslåing av de to helseregioner. Fire av de fem regionale helseforetakene sliter med økonomien. Helse Sør går jevnlig med store underskudd, vesentlig pga RRs vanskelige økonomiske situasjon. Helse Øst har klart å holde budsjettet i balanse i flere år på rad, først og fremst pga meget god økonomistyring. Men en bidragende årsak til at Helse Øst går bra økonomisk, er at regionen får indirekte hjelp av det største sykehus i Helse Sør, nemlig RR. Hele 60% av RRs pasienter kommer fra helseregion Øst! Noe forenklet kan en si at Helse Øst behandler mange av sine vanskelige og økonomisk dyre pasienter i Helse Sør. Ved at de to helseregionene slåes sammen, vil en kunne rydde opp i dette økonomiske uføret. Stabil økonomi kan også bidra til at stressnivået for de ansatte ved alle sykehusene reduseres og at nedleggelses- og omorganiseringsspøkelset som har hengt over flere av sykehusene i begge regioner, ikke lenger kan stjele så mye tid og krefter som nå.

FORSKNINGEN HAR OGSÅ gode muligheter for å dra stor nytte av en større og faglig bedre organisert helseregion. Norske forskningsgrupper er små og ressurstildelingene sparsomme. Samarbeid på tvers gir suksess. I dag er grensen mellom helseregionene et hinder for optimal utnyttelse av ressursene. Faktisk eksisterer det forskjellige prinsipper for å frigjøre forskningsmidler fra helseforetakenes budsjetter i Sør og Øst og regelverket er til hinder for prosjekter som går på tvers av regionsgrenser. En sammenslåing av de to helseregionene vil kunne føre til at UiO og alle universitetssykehusene i Oslo kan samarbeide bedre, gjerne i et slags organisert fellesskap. Dette vil kunne føre til en bedre utnyttelse av UiOs forskningsressurser som i dag ikke benyttes godt nok i sykehussammenheng. Vi tenker her bl.a. på UiOs institutter for bioteknologi, biologi og informatikk. På denne måten vil noen av landets beste forskningsmiljøer innen biomedisin og informatikk kunne bringe nye forskningsfelt opp i den internasjonale elite. I dag huser disse sykehusene tre av landets fire Senter for fremragende forskning innen biomedisin, et internasjonalt anerkjent multitraumesenter og et intervensjonssenter av fremste kaliber. Videre er kreftmiljøet i Oslo-regionen i verdensklasse. Disse fremragende forsknings- og behandlingsmiljøene er oppstått fordi forskere og klinikere har samarbeidet tvers over faglige grenser. Under felles eierskap og etter en økonomisk opprydding/rasjonalisering burde forholdene legges bedre til rette for nye tilbud og nye fremragende sentra.

HØYEST VIL VI prioritere et krafttak innen psykiatrisk forskning. Videre er det viktig å bygge opp et senter for diagnostisk bildebehandling, der en gjør bruk av metoder som fremstiller både de enkelte organers strukturer og funksjoner på en helt ny måte. Et slikt senter er under planlegging, men finansiering mangler. Dette kan muliggjøres ved en fusjon av Helse Øst og Sør, og ved at politikere innser hvilken betydning det er at Norge har et forskningsbasert sykehuskompleks i verdensklasse, og at de bevilger ressurser deretter. En sammenslåing av helseregionene Øst og Sør vil også kunne lette på det planlagte samarbeide med Göteborgregionen om forskning og behandling av sukkersyke og beslektede metabolske forstyrrelser. Universitetssykehusene i Oslo-området og Göteborgområdet har forskningsmiljøer i verdensklasse innenfor dette feltet. Bedre samhandling mellom sykehusene i helseregion Sør og Øst vil kunne bringe et norsk-svensk samarbeid innen dette feltet helt frem i verdenseliten med muligheter for betydelige forskningsmidler fra EU.