|||TEATER: Kjetil Bang-Hansen og Nationaltheatrets verdenspremiere på Ingmar Bergmans «Fanny og Aleksander» er en seier for teatret. Vi kjenner historien fra filmen, men på Nationaltheatret er fortellingen formet til en stor kjærlighetserklæring til selve teatret, samtidig som det fortsatt er en fortelling om fantasi og virkelighet, om masker og mennesker, om kunsten og kunstneren og om barn og voksne.

Det gir selvsagt ikke mening å sammenlikne film og teateropplevelse, så la oss begynne med det. Filmen har muligheter teatret ikke har: Nærbildet, klippet fra scene til scene, kameraet som dreier seg rundt handlingen. Men teatret har liv, forestillingen spilles av mennesker som puster i samme rom som sitt publikum. Alt som skjer i et teater er her, nå og virkelig i den forstand— i en kontrakt med publikum. Det som skjer i et teater må gjenskapes hver eneste kveld. Slik sett er teatret på et underlig vis mer virkelig enn filmens ferdigproduserte realisme. Slik Bergmans diktning på sitt vis kan være sannere enn virkeligheten.

Teaterversjonen er bygget opp som et triptyk, et tredelt bilde: Først er vi i familien Ekdahls (enhver likhet med Vildandens og livsløgnens Ekdahl-familie er slett ikke tilfeldig) høyborgerlige, men sanselige og emosjonelle verden: Et juleselskap fylt av tradisjoner og livsglede. Men her løftes motsetningene fram: Ser man nøyere etter har de tre brødrene Ekdahl henholdsvis et forferdelig ekteskap, et halvt ekteskap og et aldeles grenseløst ekteskap. Bestemor matriark er en overlevende fra et langvarig trekantforhold. Teatersjefen er slett ikke Fanny og Alexanders far.