En seksuell oppvåkning

Pascale Ferrans «Lady Chatterley» er inderlig øm og stor fortellerkunst.

FILM: «Lady Chatterley» er en filmatisering av D.H. Lawrences roman «Lady Chatterley’s elsker» fra 1928, ei bok som ble totalforbudt i England fram til 1960 på grunn av sine saftige sexscener, sitt direkte språk og sin tematikk, der ei overklassejente faller for en mann av tjenerskapet.

Kler seg naken

Da boka ble frigitt, ble den samtidig et symbol på 60-tallets frigjorthet, og kan sees på som en foregangsbok for Jens Bjørneboes «Uten en tråd». Den britiske poeten Philip Larkin skrev blant annet: «Sexual intercourse began in nineteen sixty-three (which was rather late for me) – Between the end of the «Chatterley» ban, and The Beatles’ first LP».

I filmen er handlingen flyttet fra Storbritannia til den franske landsbygda, og finner sted en gang etter 1. verdenskrig. Fra første scene forstår vi at Constance Chatterley er en pliktoppfyllende, dannet, men også deprimert dame og hustru. Hennes ektemake, den velstående Clifford, ble lammet fra livet og ned under krigen, og Constance bruker all sin tid på å pleie ham.

En av åpningsscenene, der hun kler seg naken foran speilet, er svært beskrivende, da hun, i sin beste alder, antar at hun aldri skal få ha sex igjen, og ei heller barn. På en tilfeldig skogstur oppdager hun skogsvokteren i det han vasker seg i ei balje. Følelsene hun ikke ante eksisterte er både uhyre farlige og ekstremt pirrende.

Ingenting er tilfeldig

Filmen kunne lett endt som mykpornografi, og høres kanskje ut som en klisjéfylt kioskroman. Men Pascale Ferrans film er inderlig øm og stor fortellerkunst. Ferran viderefører sin franske filmarv, og er tydelig inspirert av nybølgeregissører som Jean-Luc Godard og François Truffaut. Han benytter seg av lange tagninger, fortellerstemmer og avsnitt, og klipper inn store mengder stemningsbilder.

Når Constance går på sine ferder gjennom skogen ser vi nærbilder av faunaen, og turene fremstilles dermed som harmoniske og varme, og som en kontrast mot de stive middagene rundt herkskapsbordet. Kameraet er fortellende, der det fokuserer på blikk, hender og små detaljer som fotografier, ei svale som flyr, og ei høne som kakler.

Ting kan virke tilfeldig, men alle bildene er tatt med for å skape stemning og helhet, der møtene mellom Lady Chatterley og skogvokteren fungerer som ømme og svært lidenskapelige midtpunkt. Symbolikken er tydelig, og mannen til Constance kan til tross for sin posisjon aldri bli den mannen skogvokteren er for henne.

Scenen der Clifford kjører seg fast i gjørma, med sin nymotenes, motoriserte rullestol, og må hjelpes løs av sin egen tjener, skogvokteren, er beskrivende.

«Lady Chatterley» varer i 2 timer og 49 minutter. Den kunne ikke vært noe kortere, der den er like nølende og forsiktig som Constance, og der den vekkes mer og mer til live jo nærmere klimaks vi kommer.