En sekulær ordning

Diskusjonen om den nye ekteskapsloven er i utgangspunktet en språklig/juridisk diskusjon – en diskusjon om begreper og definisjoner. I vårt samfunn er ekteskapet først og fremst en juridisk term. Norske lover vedtas av Stortinget – ingen andre. Hva slags forhold skal kunne defineres som ekteskap?

Slike diskusjoner foregår aldri i noe vakuum – i denne sammenheng handler det også om historie, kultur, tradisjon og verdier. Historien forandres – historien skal forandres; hvis ikke står den stille. Det inkluderer også kultur, det inkluderer tradisjon, og det inkluderer verdier. Også verdier må fornyes – historien om homofiles rettigheter i det norske samfunn forteller dette med all tydelighet. Det som en gang av de fleste mer eller mindre ble oppfattet som ekle greier utført i skjul bak busker og på offentlige toaletter, er i dag allment akseptert som relasjoner fylt med kjærlighet.

Partnerskapslovens historie illustrerer dette. Den ble i sin tid innført under sterk protest ikke minst fra ledende kirkelig hold. I dag er ordningen allment anerkjent, og den brukes til og med – også innen kirken – for alt hva den er verdt som argument mot endring av ekteskapsloven. («Vi har jo partnerskapsloven, hvorfor trenger vi gå enda lenger…?») Mange ville – med god grunn – karakterisert slik kirkelig argumentasjon som hykleri.

Personlig synes jeg lite om at motstanderne av lovendringen skyver barna foran seg. Som om ekteskapet ble innstiftet av hensyn til barna? Folk flest – uansett legning – gifter seg ikke for å få barn. Folk flest gifter seg fordi de vil tydeliggjøre og bekrefte et personlig kjærlighetsforhold mellom to mennesker. Jeg kjenner ingen som har fått barn av hensyn til barnas oppvekst og oppdragelse, enn si fordi de betrakter seg selv som særdeles egnet som foreldre. Folk flest ønsker seg barn av hensyn til seg selv – om man vil: av egoistiske grunner. Det gjelder også adopsjon. Det er intet uetisk ved slike motiver. De er simpelthen naturlige.

Men ekteskapet handler ikke om barn. Også barnløse ekteskap er fullverdige; også ekteskap inngått mellom mennesker som av naturlige grunner ikke kan produsere barn – for eksempel fordi de har passert fruktbar alder. Ekteskapet konstitueres ikke gjennom barnefødsel – det konstitueres ved kjærlighet mellom to mennesker. Med ambisjoner om at det skal vare livet ut.

Fra kirkelig hold har det tradisjonelt vært argumentert for ekteskapet – bl.a. som alternativ til samboerskap – med at det er en hjelp til å overvinne samlivskriser (for eksempel gjennom den gjensidige løfteforpliktelse). Det er et merkelig paradoks at en kirke som i årevis har kjempet for ekteskapets verdi, og som lenge har følt institusjonen truet, nå framstår som livredd når nye grupper banker på døra og vil ta del i denne institusjonen. Jeg skjønner simpelthen ikke hva man er redd for. Jeg kjenner ikke ett eneste ekteskap mellom mann og kvinne som skulle føle seg truet ved at også samkjønnede par får adgang til samme ordning.

I Norge har vi – med røtter i statskirkesystemet – den ordning at ekteskap kan inngås i religiøse institusjoner (paradoksalt nok fanges også Humanetisk Forbund opp av dette…). I katolske land har man en annen ordning. Der er det obligatorisk borgerlig/sivil/sekulær vigsel, og deretter kan de som vil, stadfeste ekteskapet i kirkelig – ofte mer pompøs – sammenheng. Dette har skapt en overflatisk terminologi. Avis- og fjernsynsreferater fra kongelige bryllup er for eksempel ofte omtalt som at de i kirken gifter seg «for annen gang» – hvilket selvsagt er feil. Det handler om kirkelig velsignelse av et allerede inngått ekteskap.

På femtitallet ble det foreslått – som en måte å løse det den gang mer sjeldne problem – gjengifte av fraskilte – at en slik ordning burde innføres også i Norge. I mange år måtte brudepar der en av partene hadde et ekteskap bak seg, gå en uverdig spissrotgang på jakt etter en «liberal» prest som var villig til å utføre handlingen. I kirken hadde man den uformelle praksis (aldri nedfelt i noe som helst lovverk) at prester sto fritt til å følge sin samvittighet. Loven ga adgang til gjengifte av fraskilte – for kirken ble det derfor umulig å nekte noe som faktisk var tillatt. I dag er det nesten komisk å tenke på at de «liberale» var i klart mindretall – i farten tror jeg ikke jeg er i stand til å navngi én eneste kollega som avviser fraskilte. Utviklingen er en frukt av kirkelige prosesser – ingen statsråd har sendt ut kommandorop – man har simpelthen endret den kirkelige virkeligheten gjennom erfaring og fornyede teologiske refleksjoner.

Statsråd Giske har gitt klar beskjed: Intet trossamfunn skal eller kan beordres til å vie homofile – det bestemmes internt; i vår sammenheng av kirkelige organer. Alle skjønner vi at dette vil ta tid – på grunn av så vel teologiske som kirkebyråkratiske prosesser. Men hva gjør vi underveis?

Min velmenende – og PR-bevisste – kollega Einar Gelius har proklamert mulig sivil ulydighet. Han overveier å vie homofile uten kirkelig godkjennelse. Problemet er simpelthen at han lanserer en ordning som ikke lar seg gjennomføre. Ikke på grunn av kirkelig konservatisme, men på grunn av sekulære ordninger. En vigselsattest er et sekulært dokument – i dag utstedes det til og med av folkeregisteret. Uansett hvor vakre liturgier Gelius konstruerer; de vil ikke utløse vigselsattester. Folkeregisteret har simpelthen ikke juridisk adgang til dette.

En gang midt på åttitallet fikk jeg en viss offentlig oppmerksomhet fordi jeg «velsignet» et heterofilt samboerpar i Nesodden kirke. Jeg ble innkalt til biskopen, fikk litt kirkelig kjeft her og der; men det fikk selvsagt aldri noen følger for min stilling. Liturgien utformet vi i fellesskap – vi feiret bl.a. nattverd; og vi omtalte det konsekvent som forbønnshandling. Trolig er det noe liknende Gelius tenker seg, men det blir altså intet ekteskap av slikt. (Seinere er samboerparet på Nesodden vel gift, men det er en annen historie.)

Det skal ikke stor spåmannskunst til for å antyde at slike forbønnshandlinger vil bli mer og mer alminnelige for de homofile par som måtte ønske det. Det kan ingen kirkeleder forhindre.

Men det man i kirken må ta innover seg er følgende: Vi blir stadig flere prester som støtter den nye ekteskapsloven. Da må det kirkelige lederskap gi oss svar på dette: Hvorfor skal vi nektes å følge vår samvittighet? Kan kirken hindre prester i å utføre handlinger som er i pakt med norsk lovgivning? Finnes det egentlig noe annet grep enn det man i sin tid hadde ved gjengifte (for så vidt også i forbindelse med kvinnelige prester)? Den enkelte prest får frihet til å følge sin egen overbevisning.

Personlig synes jeg likevel at man gjør klokt i å børste støv av det over femti år gamle forslaget: Obligatorisk borgerlig vigsel for alle ektepar – deretter forbønn og velsignelse for dem som måtte ønske slikt.

Det er utvilsomt mest ryddig. Og behøver ikke være spesielt kontroversielt.