BELASTNING: Arbeioderpartiet har klart å finne partiledere med tillit og egenskaper tilpasset sin tid. Den rollen kan Trond Giske aldri fylle etter dette, skriver kronikkforfatteren. Foto: Fredrik Varfjell / NTB Scanpix
BELASTNING: Arbeioderpartiet har klart å finne partiledere med tillit og egenskaper tilpasset sin tid. Den rollen kan Trond Giske aldri fylle etter dette, skriver kronikkforfatteren. Foto: Fredrik Varfjell / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Giske og MeToo

En selvpåført politisk tragedie

Helhetsbildet i varslingssaken gjør nå Trond Giske uegnet som nestleder for Ap – uten at han dermed er politisk død. At han har tapt kampen om å bli fremtidig partileder i Ap, innebærer ikke at Tajik har vunnet den.

Meninger

De som fortsatt tar Trond Giske i forsvar og mener at han bør forbli i partiledelsen, viser til at mange av varslingssakene mot ham ligger langt tilbake i tid. Utvilsomt har de rett i at saken av noen motstandere i partiet blir brukt politisk mot ham og at det ikke var tilfeldig at den kom opp nå. Det var imidlertid knapt å vente at de i partiet som var provosert over Giske fra før, skulle bli mer velvillige etter disse varslingene og skandaleoppslag om dem. Det bør ikke overraske noen at begeret nå rant over for mange av Giskes motstandere i Ap, i en situasjon preget av sterk skuffelse over valgresultat.

Åpenbart ble det en skredeffekt da de første varslingene kom. Men trolig var både starten og det videre omfanget preget av MeToo-kampanjen mye mer enn av situasjonen i Ap. Ut fra hva MeToo-kampanjen har avdekket om omfanget av trakassering og overgrep mot kvinner, er det sett fra januar 2018 mer oppsiktsvekkende at den ikke kom før enn at den kom høsten 2017.

Jeg er blant dem som er en stor tilhenger av MeToo-kampanjen, men likevel advarer litt mot farene for rettssikkerheten til navngitte personer som blir hengt ut der. Ord blir lett stående mot ord og det er en fare for forhåndsdømming. Balansen mellom rettighetene til den tiltalte og de som mener seg krenket av tiltalte, er krevende også i Giske-saken. Der er det imidlertid ikke snakk om én varsler og én episode, men om mange ulike. Årsaken til problemet for Ap nå, er at en sentralt plassert politiker der har oppført seg på en upassende og påtrengende måte overfor en rekke kvinner han har møtt knyttet til sitt politiske arbeid. Det ville trolig vært mulig for Giske å fortsette hvis det var snakk om en eller to episoder fra mange år tilbake, så lenge ingen av dem var mer graverende enn hva som så langt har kommet frem. Men det er snakk om mange saker, og de går helt frem til 2017.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er ikke dermed sagt at Trond Giske er politisk død og aldri kan komme tilbake i viktige posisjoner. Det finnes eksempler på slike comeback, også i dagens regjering. Men når Ap i 90 år har beholdt sin posisjon som Norges største parti og lyktes bedre med å holde oppslutningen enn andre sosialdemokratiske partier i Vest-Europa, er det i stor grad fordi partiet har klart å finne partiledere med tillit og egenskaper tilpasset sin tid. Den rollen kan Giske aldri fylle etter dette, og han er som nestleder åpenbart nå blitt en belastning for partiet. Det er en for Giske tragisk situasjon, men også en selvpåført situasjon. Man kan nok i tidligere historie, både for Ap og andre partier, finne verre saker som aldri ble slått opp. Kanskje er det ikke så uforklarlig at Giske som oppadstigende ung stjerne trodde at han kunne tøye og tråkke over grenser i sine møter med kvinner og utenfor partiet. Det fremstår likevel som slett personlig moral og uakseptabelt dårlig politisk dømmekraft at han som middelaldrende mann og medlem av partiledelsen har fortsatt med det.

Som flere partiledere fra andre partier vil kunne bekrefte, er slike saker svært krevende å håndtere der. Det blir fra start helt feil å tilkjennegi tillit eller mistillit til den tiltalte, og alle varslere må tas på det største alvor samtidig som man ikke uten videre kan stole på deres versjon. Med sjakkterminologi er det en situasjon hvor man har flere ulike trekk å velge mellom, men hvor stillingen forblir dårlig uansett hvilket av dem man spiller. Det er diskutabelt om det var riktig av Hadia Tajik å lese opp varslingsmeldinger i sentralstyret, men ganske lett å forstå at hun med de aktuelle varslernes tillatelse gjorde det. Det er helt klart at saken er svært krevende for Støre, men ikke dermed sagt at han så langt har håndtert den dårlig. Flere partiledere fra andre partier har i liknende saker kommet skjevere ut fra hoppet.

Kanskje burde Støre uttalt mer kritikk av Giske i første omgang, og kanskje burde han nå for lengst ha trukket konklusjonen om Giskes avgang. Det ville landsfaderen og partikongen Einar Gerhardsen utvilsomt gjort i en liknende situasjon – dersom det uhørte skjedde at den som var blitt en belastning for partiet nektet å trekke seg «frivillig». Men Gerhardsen levde i en annen tid og var i personalsaker tidvis i overkant hard for den tiden også. Støres avventende linje var kanskje det minst dårlige trekket i stillingen, forutsatt at han om ikke for lenge trekker en stadig mer uunngåelig konklusjon. Det bør da fortsatt være godt mulig for Støre, Tajik og Stenseng å fortsette sammen i partiledelsen. Lyspunktet sett fra deres side er at det er lenge igjen til neste valg, og at velgerne sjelden straffer partiene hardt for skandalesaker fra i fjor. En større utfordring blir en anstrengt stemning med mye mistillit internt i partiet. Det ble dramatisk illustrert da Norges største avis kunne rapportere fra et lukket krisemøte i Aps sentralstyre – mens møtet ennå pågikk.

Maktkamper i Aps partiledelse er gammelt nytt. Situasjonen fra de siste årene, med vedvarende motsetninger og mistillit mellom to nestledere som begge kan ha ambisjoner om å bli ny partileder, er imidlertid ganske unik der. Giske har hele tiden hatt mange motstandere i eget parti. For ett år siden syntes han likevel nærmere å kunne bli partileder enn noen gang før. At Giske nå har tapt den kampen, innebærer imidlertid ikke at Tajik har vunnet den. Valg av ny partileder blir neppe aktuelt før 2021. Det gjenstår å se hva Tajik presterer i mellomtiden, og om Giskes tilhengere kan samle seg om en ny og mer akseptabel kandidat.

Avslutningsvis gir medias rolle i saken også grunn til litt ettertanke. Mange journalister har i mange år kjent til urovekkende historier om Giske, og flere redaksjoner har vurdert å skrive om dem. Det kan i dag være betimelig å spørre om de burde gjort det før. Det er imidlertid viktig å huske at toppolitikere også er mennesker og også har familier. Norske medier har, med mindre det foreligger anmeldelser eller kjente varslingssaker, vært forsiktige med å lage oppslag om privatlivet til kjente politikere – særlig i saker hvor barn kan bli rammet. Kanskje har for mange norske politikere som opptrådte uakseptabelt sluppet unna kritisk fokus. Det er å håpe at Norge forblir et land hvor mediene er seg bevisst sitt ansvar og fortsetter med å opptre forsiktig overfor politikeres privatliv, samtidig som toppolitikere unngår å skape situasjoner hvor mediene på grunn av sitt samfunnsoppdrag kan bli nødt til å eksponere politikeres privatliv.