En selvstendig tenker

Undertittelen på sosialantropolog Marianne Gullestads bok er «Kritisk analyse av norsk innvandringsdebatt.» Det er ikke synspunktene til mannen og kvinnen i gata hun er interessert i, men diskusjonen som foregår eller ikke foregår i eliten, som utgjør materialet for undersøkelsen.

Gullestad gjør en elegante retoriske vendingen og argumenterer for at når eliten snakker om de andre, i dette tilfellet innvandrere, leverer de et interessant materiale om seg selv. Boka generer kunnskap og bidrar til å heve refleksjonsnivået på innvandringsdebatten atskillige hakk.

Elite og hegemoni

Hvem tilhører eliten? Her er det de som deltar i offentligheten med en viss tyngde, særlig forskere og andre med høy utdannelse. De hyppigst omtalte er Ottar Brox, Thomas Hylland Eriksen, Inger-Lise Lien, Finn-Erik Vinje og Unni Wikan.

Gullestad kaller undersøkelsen fortolkene kulturanalyse. Boka står nær «cultural studies,» kulturstudier, som er både et forskningsfelt og en metode og er som en introduksjon og forbilledlig anvendelse. Filosofen Antoni Gramsci (1891-1937) begrep om hegemoni og sammenhengen mellom hegemoni og legitimitet, er viktige. Gullestads prosjekt er å vise hvilke selvfølgeliggjorte antakelser som ligger i den norske elitens tenking om «de andre» for å synliggjøre grunnlaget for de hegemoniske forestillingene og skape debatt.

Kulturstudier av elitens innvandringsdebatt tar i bruk en rekke fag og disipliner og faren for å forfalle til prinsippløs eklektisisme ligger nær. Denne tyren tar Gullestad effektivt ved hornene i det hun slår fast at begreper og forståelsesformer er «basert på selvfølgeliggjorte antakelser om verden, som utelukker andre måter å se verden på».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mange referanser

Uten lyter er ikke boka. Et kapittel om den offisielle og juridiske språkbruken på området kunne vært nyttig. Boka handler om innvandrerdebatten, men Norge tar bare mot asylsøkere. Videre må det være en glipp når det på side 41 står at «bruddet med post-fordistiske organisasjonsmodeller i næringslivet» gjør kommunikasjon viktigere, det skal vel stå «bruddet med fordistiske» osv. For det andre er det en del gjentakelser og for det tredje er det vanskelig å få tak hva som legges i begrepet om «det siviles samfunns uformelle felleskap» og endelig kan det bli vel mange referanser til Zygmunt Baumann og andre.

Tilsynelatende er dette en bagatell, men alle referansene til viktige bøker og artikler hindrer henne i å framstå tydeligere som den selvstendige tenkeren hun er. Dette ville også utvilsomt ha kunnet skaffe henne flere lesere selv om det ganske sikkert også ville fått en eller annen akademisk fangevokter til å rynke på nesa.

Statistikk

I avsnittet om «Kategorienes ureflekterte selvfølgelighet» etterlyses diskusjon om de klassifikatoriske systemene myndigheten benytter. Det er debatt om statistiske kategorier som er mangelvare, ifølge Gullestad som bruker kategorien annen generasjons innvandrer som eksempel. Den brukes i norsk, men ikke i svensk statistikk. I Sverige følger nasjonalitetsbestemmelsen statsborgerskap. I norsk statistikk benyttes annen generasjons innvandrere om personer som kan ha hatt norsk pass et helt liv, for eksempel kong Harald. Vi legger altså større vekt på «slekt og avstamning» enn på statsborgerskap eller på det som for 60 år sida ble kalt blod av regimer vi distanserer oss fra.

Negerdebatten

Et kapittel er viet debatten ved årsskiftet 2000/2001om ordet 'neger' og Finn-Erik Vinjes berømte utspill. Det er merkelig at en mann som i et helt liv har vært professor i nordisk språkvitenskap kan servere påstander som «det er tradisjon i Norge for at ordet neger ikke er diskriminerende.» Debatten ble enda mer deprimerende da Norsk språkråd ved Vigleik Leira hevdet at «neger er et nøytralt ord på norsk». Det er et mysterium at menn som har kunnskap om språk som yrke og profesjon ikke har oppdaget at et ord som 'neger' er bærer av normer som skaper stereotypier hos avsender og mindreverdighetsfølelse hos mottaker.

Gullestad tar opp et enda større mysterium enn primitivismen (nøytralt ord) til Vinje og Leira: Hvorfor valgte resten av språkforskerne å tie? Det er ikke bare språkforskere som ifølge Gullestad har sviktet ved å tie, hun argumenterer også for at samfunnsvitenskapen «til dels nøyer seg med å reprodusere hegemoniske karakterer.»

Dette er tema for bokas siste kapittel. Her hevdes det at akademikere og forskere har gjort det til et bekvemmelighetsargument at «den tabloidiserte debattkulturen i mediene» umuliggjør deltakelse.

Oppfordring

Gullestad mener at vegringen også henger sammen med at «debattkulturen blant akademikere er preget av at det er uhyre vanskelig å forene faglig og personlig respekt med saklig uenighet.» For å motvirke angsten mot å ytre seg i media tar Gullestad til orde for at «mer saklig uenighet» vil være en nødvendig motvekt nettopp til «usaklig tabloidisering» hvor professor Vinje stiller med fasitsvaret.

Det er å håpe at mange vil følge hennes oppfordring, og den er sandelig ikke tom, hun har saklig og kritisk imøtegått arbeider til en rekke kollegaer som har vært opinionsdannere i innvandringsdebatten. Det skal bli lærerikt å se hva de svarer på utfordringen. Gullestad har kastet hansken.

GIR KUNNSKAP:</B> Marianne Gullestads bok genererer kunnskap og bidrar til å heve refleksjonsnivået på innvandringsdebatten atskillige hakk, skriver vår anmelder. Bildet er tatt høsten 1999.