En sengevæter sørger

Sorg og feelgood i Nils-Øivind Haagensens roman.

AMBIVALENS: Nils-Øivind Haagensens andre roman, «Liten», trekker i flere retninger, og lesningen er både en glede og en tålmodighetsprøve. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
AMBIVALENS: Nils-Øivind Haagensens andre roman, «Liten», trekker i flere retninger, og lesningen er både en glede og en tålmodighetsprøve. Foto: Frank Karlsen / DagbladetVis mer

ANMELDELSE: Det går som en drøm å lese Nils-Øivind Haagensens andre roman, «Liten».

Naivistisk sjarm og språklig sensitivitet bærer frem fortellingen om en gammel, stille sorg som begynner å bråke. Men noe skjer underveis, og gradvis glipper magien i romanen.

Liv-redd
Haagensens er kjent som poet og er belønnet med Sultprisen og nominasjon til Nordisk Råds Litteraturpris. Den eksistensielle redselen og undringen som finnes i diktene, og blandingen av det trivielle og tenksomme, preger også «Liten».

Romanens hovedperson er Nils Øivind. (Uten bindestrek altså, som en påminnelse om fiksjonaliseringen). Nils Øivind er 33, henger litt med Maria, henger litt med storebroren, og grunner over livet. For eksempel over hvorfor han aldri er forelsket.

Han definerer forelskelse slik: «En stadig tilbakevendende trang til å ligge med det samme mennesket og oppholde seg i samme rom som ham eller henne og holde hender og ligge inntil hverandre og prate om alt mulig, for så å si at ingen kjenner meg så godt som du, og bare kom nærmere, jeg tåler det.»

En sengevæter sørger

Haagensen formulerer seg morsomt, melodisk og ømt.

Den frossede mann
Menn som sitter fast er et velbrukt tema. Nytt hos Haagensen, i forhold til den typiske naivistiske fortellingen om en manns eksistensielle angst, narsistiske regresjon og generelt fastfrosne liv, er at Nils Øivind bærer på et traume. Han mistet lilleøsteren Cecilie da han var fem, og hun drøye året. Først nå har han kapasitet til å slippe sorgen frem, ikke bare ha den stående i en glipe i døra.

Partiene der Haagensen forteller om søsterens død fra barnets posisjon - der femåringen Nils Øivind registrerer de voksne, og alltid har et øye på storebroren - er uvanlig gode. Her holder Haagensen leseren helt fast.

Han skildrer en gutt som blir sengevæter, og som er så engstelig at han må holde samtalen med moren gående selv når han er på do, bare for å vite at han ikke er forlatt: «Jeg lurer på om mennesker faktisk kan bli glemt av alle om de blir for lenge på et rom alene.» Og senere: «Jeg var liten, ja, men skal ikke også en liten skjønne at ingen blir glemt eller forsvinner bare fordi døra går igjen bak ham?»

Skravlete  
Haagensen spleiser det lette med det tunge, feelgood med sorg. Det er udelt bra, en stund. Så kommer midtpartiet der romanen blir mer skravlete og eksperimenterende. Nils Øivind tenker på Gud, himmel og idoler, og fortellingen beveger seg fremover i brevform, eventyrform, selv et filmmanusoppsett prøves ut.           
 
Formutprøving er ofte av det gode, men denne leseren sliter med å forstå hvorfor Haagensen gjør dette, og hvordan form og historie henger sammen her.

Kanskje prøver bruddene å si noe relevant om Nils Øivinds prosess, men inntrykket er heller at romanen plutselig virker ubestemt. Og verre; den gode fordypningen glipper.

Selvopplevd
At forfattere bruker selvopplevd stoff og eget navn er gammelt nytt. For Haagensen var det naturlig, har han sagt, fordi han ville bruke den virkelige søsterens navn, Cecilie. Da ble det feil med «en Dag Olav eller noe sånt».

Søsteren er fint formidlet i romanen, men skildringene av broren, av hengivenheten og maktforholdet, er nydelig. Selv om han vissnok bare finnes i fiksjonen.