En sengevæters bekjennelser

Det er en relativt idyllisk oppvekst fra Oslos beste vestkant vi møter i Pål H. Christiansens tredje roman, «Kongens løv».

Hovedpersonen Pusle er en snodig guttunge, nerdaktig, vitebegjærlig og intelligent. Han er også sengevæter, men finner ikke det særlig problematisk. Fra Pusles perspektiv virker livet ukomplisert. Han sysler med fisketurer med kameraten Willy, skiturer med far og løvraking i hagen. Kjernefamilien og enkelte personer i nærmiljøet skildres som gjenkjennelige typer, i en humoristisk og litt bisarr karaktertegning. Det fins en de Lillos-aktig vestkantsnostalgi i boka. Christiansen skildrer en bomull-tilværelse, og den uroen som av og til omgir Pusle antydes kun svakt.

Det fins også en større historie i «Kongens løv», som handler om det politisk turbulente 60- og 70-tallet. EEC-konflikten, studentopprøret i Paris, industriarbeiderstreik og proletarisering. Men de store linjene i samtiden opptar liten plass. Vi aner bakgrunnsstøyen, men befinner oss stadig på Pusles nivå. «Det eneste problemet vi villabeboere egentlig hadde å slite med, var all gressklippingen, tenkte jeg. Og så løvet da.»

Christiansen trekker brått inn referanser som overrasker, og som fungerer godt; Kjartan Fløgstad dukker opp som industriarbeider. Jean Paul Sartre, Stein Mehren og Erik Bye har sine biroller, og det blir en mixtum absurdum ut av det. Akkurat det er forfatterens varemerke.