En serie med store øyeblikk

Briten Mike Leigh (f. 1943), mest kjent for sosialrealistiske arbeider for film og TV, har laget en drama-komedie der han med strålende resultat har latt skuespillerne improvisere over en serie løst definerte situasjoner.

Dette har også gitt filmen en uvanlig spontanitet og frihet. «Hemmeligheter og løgner» gikk til topps i Cannes i år og Brenda Blethyn fikk den ene skuespillerprisen.

Hun spiller Cynthia, sosialt temmelig utslått, og som i sin ensomhet klynger seg til broren og har en 20-årig, bitter datter, Roxanne (Claire Rushbrook), som jobber som gatefeier. En betydelig mindre marginal eksistens fører den yngre broren Maurice (Timothy Spall), han har slått seg fram som fotograf i forstedene og er gift med den småsnobbete Monica (Phyllis Logan).

Men først stifter vi bekjentskap med Hortense (Marianne Jean-Baptiste), en ung, svart kvinne som nylig har mistet sin mor. Den godt utdannede og selvforsørgede Hortense vet hun er adoptivbarn og nå vil hun vite hvem hennes biologiske foreldre er. Hun kommer på sporet av moren. Og moren er ingen annen enn Cynthia.

Møtet mellom den svarte middelklasse-datteren og hennes hvite proletar-mor er et av filmens høydepunkter, komisk og rørende på én gang. Og her er vi trolig ved et kjernepunkt i Mike Leighs form for filmkunst: Evnen til å la menneskelig erfaring og atferd ofte speile seg i såkalt «pinlige» situasjoner, suverent demonstrert også i tidligere filmer som «Livet er herlig» (1990) og «Naked» (1993).

Drama-komediens forløp og tråder samler seg i fotograf Maurices hage, hvor han har påtatt seg å lage grillparty til niesen Roxannes 21-årsdag. Det blir, ikke uventet, temmelig traumatisk for festdeltakerne. Slutten, hvor altså en rekke skjeletter faller ut av skapene, kommer nok mer som en følge av dramatisk nødtørft enn nødvendighet (improvisasjon kan ha sin pris). Men å konkludere med en slik innvending ville være smålig overfor en film med så mye levende og risikabelt liv i seg. Det kan ikke ha vært så verst hovedjury i Cannes i år.