STERKT: Selvbiografien Sigøynerkongens datter av Solomia Karoli handler ikke om en prinsesse med gull og grønne skoger, men om et menneskes kamp for å overvinne skam og gjenvinne selvrespekt. Foto: Lars Myhren Holand
STERKT: Selvbiografien Sigøynerkongens datter av Solomia Karoli handler ikke om en prinsesse med gull og grønne skoger, men om et menneskes kamp for å overvinne skam og gjenvinne selvrespekt. Foto: Lars Myhren HolandVis mer

En sigøyners historie

En modig og sterk bok om identitet, mener vår anmelder.

||| BOK: «Jeg ble født i en sigøynerleir i Oslo, 23. februar 1962. Foreldrene mine var norske sigøynere, eller romá som det heter på sigøynerspråket: Susanne og Polykarp Karoli. Min far er blitt kjent gjennom pressen som «sigøynerkongen Karoli» eller rett og slett «sigøynernes konge».»

Så enkelt komplisert begynner Solomia Karoli sin livshistorie.

Den minner om at et navn er en umistelig identitet, men også at det kan være en svøpe. At ord vi bruker som merkelapp på hverandre, kan være farlige fordi det reduserer mennesket til en kategori. I Det tredje rike var «Z» for Zigeuner ensbetydende med tilintetgjørelse.

Caroline kalte tantene
henne. På det katolske barnehjemmet i Würtzburg i Tyskland der foreldrene hadde etterlatt henne, vokste hun opp med disiplin og kjærlighet, trygghet og musikkglede.

Hun var fem år da foreldrene ville ha henne tilbake, og Oslo barnevern støttet dem.

Forgjeves forsøkte barnehjemmet å forhindre reisen, for hun kjente jo ikke sine foreldre.

På Fornebu ble Caroline hentet av en mann og en kvinne, og hun forsto ikke hva de sa. Solomia kalte de henne.

I sigøynerleiren på Hengsenga på Bygdøy skulle Caroline bli sigøyner.

Endelig var Solomia på utsiden av det brune plankegjerdet som hun hadde drømt om på barnehjemmet.

Men livet med foreldre og eldre søsken ble snart et helvete, og hun søkte beskyttelse hos sin gudmor. Det gjorde en datter ikke ustraffet, Polykarp Karoli våget ingen å sette seg opp mot.

Hvorfor ble jentungen utsatt for grusom, utspekulert mishandling?

I sitt tilbakeblikk 40 år senere skriver Solomia Karoli at hun snakket tysk, at alt hun sa og gjorde ble misforstått og alt hun gjorde var galt i familiens øyne. Men hvorfor akkurat Solomia? Er det slik at ondskap ikke kan forstås, at det er noe som bare utfolder seg og blindt velger sine ofre?

Hun mener at faren var syk. Han og to brødre var de eneste i familien som overlevde holocaust.

Det går kaldt nedover ryggen når Solomia Karoli i detalj redegjør for seks måneder lang innesperring i et bitte lite kott i campingvognen. Når hun en sjelden gang ble sluppet ut, ble hun slått, sparket, lugget, brent og skjendet av sine egne.

Hun begynte å tro at alt var hennes skyld, at det var henne det var noe galt med.

Redningskvinnen het Unn Jørstad, som var støttekontakt for sigøynerbarna i Oslo-skolen. Da hun besøkte Hengsenga, hørte hun noen som nynnet Mozart inne i en campingvogn.

To år tidligere hadde Jørstad registrert at en datter av Karoli var blitt sendt fra Tyskland til Norge, og da jentungen ikke møtte opp på skolen, ble hun mistenksom. Den 1. april 1968 lyktes Jørstad å kidnappe Solomia. Hun var underernært og torturert, og trengte langvarig sykehusbehandling.

Lise kalte fosterforeldrene henne, og de mente at et nytt navn var til hennes beste. For politiet etterforsket saken hennes, og familien var rasende.

Men selv om legejournaler og sykehusets fotografier ikke levnet noen tvil om hva hun hadde vært utsatt for, ble politisaken henlagt.

Livet som Lise ble ikke uproblematisk, skjønt hun fikk foreldre, søsken og venner. Etter hvert fikk hun verstingstempel — først i skolen, så i familien.

10 år gammel ble hun tvangsinnlagt, og endte opp på Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri.

13 år gammel ble hun utskrevet med en ubendig lengsel om å bli gjenforent med sine biologiske foreldre og bli vaskeekte sigøyner.

 I lykkerus lærte hun sin far å kjenne, og hun forsøkte å få ham i tale om det som var skjedd i campingvognen. Han svarte unnvikende og var mer opptatt av å få vite hva hun husket. En gang fortalte han om dødsleiren og viste fram fangenummeret sitt med «Z» foran.

Solomias ønske om å bli sigøyner fikk en brå slutt da faren ville gifte henne bort til en rik, ung sigøyner fra Tyskland.

Godt over halvveis i boken er Solomia Karola ikke mer enn 18 år. Men innimellom skriver hun med vidd om sigøynernes historie og språk, klesskikker og matkultur, renhetsbegreper og tro.

Hun er stolt av sitt opphav, men raser over ukultur som holder barn nede i uvitenhet, undertrykker kvinner og skikker som hindrer integrering.

I Norge har sigøynerne stått sammen mot majoriteten og innad holdt sine gamle lover i hevd.

Som minoritet har de vært utsatt for storsamfunnets fremmedfrykt, rasetenkning, tvangsintegrering og eugenitikk. Det er hennes familiehistorie. Den er sterk og den gjør boken viktig. For som sakprosa er «Sigøynerkongens datter» på det jevne og kunne ha vært bedre redigert.

«Jeg er sigøyner», vedgår Salomia Karoli mot slutten. Leseren vet hva denne erkjennelsen har kostet henne.

Det kan innvendes at hennes historie ikke er unik.

Dessverre er det stadig slik at hensynet til barnets beste ofte settes til side, og ikke bare i barnevernssaker. Grov mishandling av barn skjer stadig uten at noen bryr seg.

Barnevernsbarn glir ofte langt ned på skråplanet, og de sliter med psykisk sykdom og rusmisbruk. Det gjaldt også Solomia Karoli. Hun spør om det var omvendt diskriminering som førte til at politisaken ble henlagt. Fordi sigøynerne var outsidere, gjaldt ikke norsk rettspraksis for dem.

Hennes foreldre gikk fri.

Den mest hjerteskjærende scenen i boken er når Solomia Karoli i en alder av 28 år leser sine gamle saksmapper med legejournaler og fotografier og presseklipp om «Solomia, Norges mest mishandlede barn». Med tragedien brettet ut foran seg, brast det noe i henne og hun ble fylt av hat.

Erstatningssaken mot staten for tapt barndom, som resulterte i 300000 kroner, ble ikke mer enn penger.

Du skal ha et hjerte av stein, hvis Salomia Karolis historie ikke beveger deg. Gang på gang klarer hun å stable seg selv på beina igjen etter tilbakeslag og nederlag.

Hun ble den første sigøyner i Norge som tok examen artium, og var student da familiehistorien innhentet henne igjen.

Karoli-saken i pressen, denne gang, gjaldt diamanter. Hun svinger pisken over tabloidjournalistene som slenger rundt seg med merkelapper. For dette er kort og godt Solomia Karolis versjon.

 I sannhetens time skal all urett nedtegnes.

Så kan hun se framtiden lyst i møte, og hjelpe til med å gi unge norske sigøynere stoltheten tilbake.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 14. september 2009.

En sigøyners historie