NESTEN TÅREVÅTT: Pushwagner tar sjelden av de mørke brillene, men på min forspørsel, gjorde han det. Jeg ville se øynene hans. Foto: Anders Grønneberg
NESTEN TÅREVÅTT: Pushwagner tar sjelden av de mørke brillene, men på min forspørsel, gjorde han det. Jeg ville se øynene hans. Foto: Anders GrønnebergVis mer

Pushwagner

En siste hilsen fra Pushwagner

Tanker om det siste intervjuet han gjorde.

KOMMENTAR: Han var ikke akkurat en levende reklame for tran og biodynamisk kosthold, Hariton Pushwagner. Jeg møtte ham en uke før jul, en hustrig ettermiddag på galleriet på Tjuvholmen. Han var like tynn som strekene i hans tidligere mesterverk.

Nå er han død, men «Soft City», «En dag i familien manns liv» og «Apokalypse» lever videre og gjør oss svimle. Og fargene og tegneseriekraften i popkunsten eksploderer fortsatt på netthinna.

I KJENT STIL: Terje «Pushwagner» Brofos i kjent positur, innbitt bak mørke briller. Foto: Nina Hansen
I KJENT STIL: Terje «Pushwagner» Brofos i kjent positur, innbitt bak mørke briller. Foto: Nina Hansen Vis mer

Jeg husker han satt på hjørnestolen og så på meg uten øyne, mitt blikk møtte svarte briller som reflekterte kunsten på veggene. I hånden et glass med noe rødt, tomatjuice og vodka.

Han var i innspurten med julestria. Flere hundre julekort var ferdig trykket, nye av året, og skulle signeres og sendes ut i verden.

SISTE HILSEN: Pushwagner tegnet meg, slik han gjerne gjorde med dem han møtte. Foto: Anders Grønneberg
SISTE HILSEN: Pushwagner tegnet meg, slik han gjerne gjorde med dem han møtte. Foto: Anders Grønneberg Vis mer

Han er ulastelig antrukket, blanke festsko, svart dress, hvit skjorte - og gyllenbrun frakk. Senere, når dagen er blitt til kveld, skal han fortelle meg at han arvet den av sin venn, forfatter Axel Jensen.

PÅ BLOKKA: Pushwagner tok journlistblokka mi og foreviget meg. Tja, hva skal jeg si - men det er jo i det minste en original Pushwagner.
PÅ BLOKKA: Pushwagner tok journlistblokka mi og foreviget meg. Tja, hva skal jeg si - men det er jo i det minste en original Pushwagner. Vis mer

Det er lite som minner om at denne mannen ikke bare var fattig, han praktiserte fattigdommen: Terje Brofos har bodd i små krypinn, hos venner, på gata, i portrom og overlevde vintre med varmen fra fyrrom han klarte å komme inn i. «Likkista» var navnet på et skur i horestrøket ved Dronningensgate der han ble passet på av de prostituerte.

Det er fire måneder siden mitt første og siste møte med Pushwagner fant sted. Hans høyre hånd, agent og venn i nærmere 20 år, Stefan Stray, er også til stede. Juleverkstedet er over, og mens Stray stikker på Posten med julekort, peker Pushwagner på restauranten over gata.

Han vil dit, og vi går. Jeg er redd han skal skli på glatta, knekke og krakelere, denne vevre spurven. Men han går stødig på sleipt underlag, det har han alltid gjort.

TEGNER: Pushwagner er kjent for å tegne på servitter. Foto: Anders Grønneberg
TEGNER: Pushwagner er kjent for å tegne på servitter. Foto: Anders Grønneberg Vis mer

Mat? tvi, nei og fy. Kunstneren bestiller Bloody Mary, grønnsakene og isen som følger med drinken fisker han opp. Vodka og tomatjuice er næring nok. Jeg spør om han ikke han ta av de mørke brillene - vil så gjerne se øynene hans.

Blikket jeg får resten av kvelden har noe barnlig over seg. Øynene, de er både et lite barns og en gammel manns. Iris, pupiller - svart, blått og hvitt, ingen skarpe konturer, bare levd liv blandet med glassklar troskyldighet.

Han snakker i bruddstykker, om tidligere dager og minner løst opp i alkohol og dop. Om kvinner, Axel Jensen, om det ville livet med LSD i min fødeby Fredrikstad, samtidig som jeg felte melketenner.

Så er vi plutselig i London, med hans første kone, Sally Elizabeth, om møtet med The Who i London på 70-tallet. Om en pille han fikk på den festen som slynget han ut i stratosfæren. «Det tok meg et år å komme ut av psykosen», fortalte han meg.

MITT MØTE MED: Pushwagner-selfie, vi holder oss fast i hvert vårt glass. Foto: Anders Grønneberg
MITT MØTE MED: Pushwagner-selfie, vi holder oss fast i hvert vårt glass. Foto: Anders Grønneberg Vis mer

Apokalypse»-frisen, «Klaxton», «Selvportrett», «Jobbkill», «Heptashinok», «Gigaton», «Oblidor» og «Dadadata» har alle utspring i psykosen han påførte seg. Uten det livet Pushwagner valgte å leve hadde det neppe blitt det uttrykket han i dag er verdenskjent for.

Han kom seg opp av rennesteinen. Men hvem trodde da han lå der i feberfantasier, at han skulle bli 77 år - og i tillegg rik og berømt. Det var en kraft i spurven, han ville jobbe, måtte jobbe - godt hjulpet av Stefan Stray, de to som har bodd og jobbet sammen fram til i dag. For ti år siden kom det store gjennombruddet.

KVINNE PÅ SERVIETT: En liten hilsen fra Pushwagner til undertegnede. Det ble den siste.
KVINNE PÅ SERVIETT: En liten hilsen fra Pushwagner til undertegnede. Det ble den siste. Vis mer

Store utstillinger som omsatte for millioner av kroner. Han ble rik, men sluttet ikke å jobbe, ustanselig. «Jeg har penger nok, så jeg slipper å bekymre meg med det lenger. Det viktigste er at jeg vet at jeg aldri slipper å leve på gata mer», sa han.

Minnene om det siste intervjuet Pushwagner gjorde kommer tilbake. De blanke, nærmest tårevåte øynene etter hostekulene, det mimikkløse, innsunkne ansiktet og i blant sarkasmene som flerret gjennom lufta som ildkuler.

Så fortalte han om en alvorlig sykdom, han hadde fått kols. Før han fikk påvist det, svidde han av nok et av sine mange katteliv, ved å ta et høstbad for fem år siden, en dukkert som endte på sykehusets intensivavdeling.

Ettermiddagen er blitt til kveld. Pushwanger må ha en ny treretter: tomatjuice, vodka og selleristang. Mens han venter på serveringen, finner han fram en serviett og tegner undertegnede. Noe han er kjent for å gjøre. Så signerer han den og gir meg den i gave.

Vi har funnet tonen, i det som skal bli Pushwagners siste intervju. Tiden har løpt, eller stått stille, men Stefan tilbyr å kjøre meg hjem i varebilen. Vi tre presser oss inn i forsetet, stjernen i midten, selvsagt. Det passer bra, for da får Pushwagner anledning til å se på noe grafikk jeg har hjemme. Men vel framme har lufta og piffen gått ut av Pushwagner, som sier at vi tar det neste gang.

Før vi skilles, sier han: «Jeg er livredd for å dø. Tenker på døden hele tiden. Jeg vil leve. Jeg røyker ikke 80 om dagen lenger, bare når jeg får lyst».