Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

En siste reise med Erik Bye

Arne B. Rostad og Halvard Bræin fulgte Erik Bye tett med kamera i to og et halvt år. Nå sitter de igjen med et unikt dokument som blir kinofilm.

Selv likte Erik Bye å spøke med at han hadde levd siden slaget på Fimreite. Mye tydet på at dette stemte. Men 13. oktober i år var det slutt. Den store mannen sovnet stille inn i sitt hjem i Asker.

Blant mange som sto Erik Bye nær, var det to som kom i spesiell kontakt med ham de siste åra.

Filmskaperne Arne B. Rostad og Halvard Bræin gjorde sine siste opptak med Erik Bye bare tre uker før han døde - etter to og et halvt års samarbeid.

Store rammer

Nå er dette blitt til en film med arbeidstittelen «Odins øye», som kommer opp som kinofilm i løpet av 2005. Det er all grunn til å minne om dristigheten i prosjektet. Gjennom sin tilstedeværelse som poet, trubadur, menneskekjenner, vandrer og historieforteller var Erik Bye som en kjær slektning for de fleste av oss.

Dagbladet har sett filmen, som er en usentimental roadmovie som vil overraske de fleste som trodde de visste alt om Erik Bye.

-  Grunnpremisset er at dette ikke er en film om Erik Bye, men med Erik Bye, sier Arne B. Rostad.

Regissørene har latt den kronologiske fortellingen om Erik Byes liv bare ligge som et usynlig slør rundt framstillingen. Dette er først og fremst et møte med poeten Erik Bye og det engasjerte mennesket som nektet å akseptere verdens ondskap og dumskap.

Opptakene er gjort både hjemme i stua i Asker, i møte med musikervenner, på Diakonhjemmet og under den siste reisen med pianistbuddy Willy Andresen, til Smøla i august.

-  I utgangspunktet tenkte vi dette som en kortfilm. Men Erik, Halvard og jeg fant raskt ut at det ble for enkelt. Vi måtte ha større rammer for prosjektet, sier Rostad.

Kraftanstrengelse

-  I begynnelsen skjønte han ikke helt hvorfor vi ville gjøre dette, sier Halvard Bræin.

-  Men etter hvert gikk han med på at han kanskje hadde noe å gi. Vi jobbet tett sammen, og hadde nesten daglig telefonkontakt. Også når vi ikke gjorde opptak. Det ble til et vennskap mellom oss som var ganske spesielt. Derfor kunne vi også si til ham at «vi ønsker veldig gjerne at du er Erik» når vi filmet. Ikke den offentlige Erik Bye som alle er blitt kjent med, sier Bræin.

-  Du kan si det slik at idet vi hørte skipsklokka klang, kuttet vi kamera, sier en Rostad og humrer.

-  Men han ble trygg på oss og visste hvor vi skulle. Vi hadde tålmodighet med hverandre. Gjennom tid, respekt og vennskap fant vi fram til noe sammen.

-  Hvordan var det som en opplevelse for ham?

-  Vanskelig å si. Men han ble i alle fall veldig dedikert. Han ville så gjerne at vi skulle komme i mål. Og såpass ivrig var han på våre vegne at han gjerne ville at vi skulle gjøre opptak mens han lå hjemme på det siste. Men det ble for sterkt for oss. For privat. Men det viser bare hvilket engasjement han hadde for dette. Hele tida var han der og ga oss et skyv framover.

-  Det var formidable anstrengelser fra Eriks side hele veien. Smøla-konserten, for eksempel. Et virkelig krafttak for ham. Men han ville så gjerne gjennomføre reisen. Det var helt fantastisk. Han blomstret opp fra time til time, sier Rostad.

-  Men det kunne være hardt for Eriks familie også. Han hadde lite krefter å gå på, og kom sliten hjem fra opptak. Men de så også hvor viktig det var for ham, og gledet seg på hans vegne.

Det er ikke for hardt tatt i å si at filmen pulserer av liv. Verken Erik Bye selv eller Rostad og Bræin ønsket at den skulle være en døende manns historie.

-  Han var flink selv til ikke å gjøre døden så stor og vanskelig. Selv var han mer opptatt av mediebildet. Han var ikke lite opprømt over all den propagandaen og brød-og- sirkus-mentaliteten som blir prakket på oss mennesker i dag. Dette «dillballet», som han selv sier. Det gjør at filmen er svært aktuell. Den appellerer også sterkt til unge seere. Det er i hvert fall vårt inntrykk etter flere testvisninger for skoleelever, sier Arne B. Rostad.

Tomt da han døde

Da Erik Bye døde, oppsto en ny og utfordrende situasjon for filmskaperne.

-  Det ble veldig tungt da han døde. Det var ikke bare det at vi satt igjen med et stort ansvar. Det føltes veldig tomt for oss. Vi hadde jobbet tett sammen i to og et halvt år. Vi kom nær hverandre. Vi fikk oppleve ham som en raus, snill og kjærlig person. Og plutselig var han ikke der mer, sier Bræin.

Nå jobber tospannet med klippe- og etterarbeid før visning. Men det de kanskje vet minst om, er hvilken film de har laget.

-  Det er umulig å sette ord på det. Det nærmeste vi kan komme, er at det er et nært møte med Erik og hans poesi, sier Bræin.

For resten av magien ordner Erik Bye selv.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media