Mesternes mester: «Piano & A Microphone 1983» skrur tiden 35 år tilbake i tid til Prince' mest profilerte periode. Foto: NPG Records
Mesternes mester: «Piano & A Microphone 1983» skrur tiden 35 år tilbake i tid til Prince' mest profilerte periode. Foto: NPG RecordsVis mer

Anmeldelse: Prince - «Piano & A Microphone 1983»

En sjelden mulighet til å høre de siste 40 årenes viktigste musiker i sitt eget utforskende element

Postum-utgivelsen «Piano & A Microphone 1983» tar Prince-fansen med inn i det aller helligste.

«Piano & A Microphone 1983»

Prince

5 1 6

Soul pop jazz blues

Plateselskap:

NPG Records / Warner Music

«Enkelt, ærlig og mesterlig.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Som en evig perfeksjonist er det vanskelig å si om Prince Rogers Nelson vil vri seg i graven, eller om han kommer til å storkose seg i himmelen over bølgen av ikke-utgitt musikk som forventes å komme fra hans enorme hvelv i Paisley Park.

For oss lyttere er det nok liten tvil om at etterspørselen absolutt rettferdiggjør dykkene ned i det aller helligste av musikkongens arkiverte innspillinger.

Men har de etterlatte rett til å avdekke låter han selv aldri valgte å gi ut, og skal skisser få lov til å være nettopp det?

Når Warner Music i dag slipper den første av disse utgivelsene, «Piano & A Microphone 1983», er det i alle fall heldigvis med en verdig håndtering av Prince’ unike arv.

Det er også essensielt å tilnærme seg «albumet» for nettopp hva det er – to dager med en 24 år gammel Prince som koser seg alene sammen med en tekniker og et piano. Med det utgangspunktet kommer du mest sannsynligvis til å sitte igjen med en av årets store musikkopplevelser.

«Is that my echo?...Can you turn the lights down?» åpner hovedpersonen selv seansen, og plasserer lytteren automatisk på første rad under en pianoøvelse/session i hans Kiowai Trail-hjemmestudio 35 år tilbake i tid.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Spilt inn mellom albumene «1999» og «Purple Rain» er dette Prince på sitt både mest profilerte og (argumenterbart) ypperste. En unikt kreativ periode som ikke bare resulterte i en rekke av artistens egne høydepunkter, men også flere av popmusikkens mest historiske øyeblikk.

Ikke overraskende får vi materiale fra hans «Puple Rain»-periode, sparket i gang av introen «17 Days» (B-siden på singelutgivelsen av «When Doves Cry») og en kort, nedstrippet versjon av albumets legendariske tittelspor.

Begge deler strålende eksempler på en både fabelaktig sanger og musiker, framført med et tonn av ektefølthet som gjør at man som lytter nærmest føler seg som en ubuden inntrenger.

Likevel er det umulig å ikke henge med videre når Prince glir inn i sin nakne tolkning av Joni Mitchells «A Case of You». En nydelig versjon han framførte med like enkle rammer på 2002-albumet «One Nite Alone...» (og fem år senere på hyllestalbumet «A Tribute to Joni Mithcell»), men her når sitt gåsehudfremkallende klimaks gjennom samme type såre tilærming som preger hele denne sessionen.

Når han så tar på seg oppgaven med å bluese til den klassiske negro-spiritualen «Mary, Don’t You Weep» – 11 år etter at Aretha Franklin åpnet sitt hyllede gospelalbum «Amazing Grace» med samme låt – er det gjennom en improvisatorisk omskriving av episke dimensjoner, hvor originalens bibelske innhold byttes ut med en historie om svik.

«Martha, don't you moan / I got a bad, bad feeling, baby, he ain't coming home, no / I guess you know me well / I don't like winter / But I seem to get a motherfuckin kick out of doing you wrong.»

Sistnevnte linjer hentet fra det evig vandrende «Sign O’ The Times»-sporet «Strange Relationship», skivas neste låt, som i denne settingen får samme nedstemte behandling av Prince’ trøstende pianospill som «International Lover» (fra «1999»), og dessuten viser oss hvordan det høres ut når Prince virkelig får jazz-ånden over seg.

Til slutt avrundes tidsreisen med de tidligere ikke offentliggjorte låtene/skissene «Wednesday», «Cold Coffee & Cocaine» og «Why The Butterflies», hvor Prince søker seg fram gjennom akkorder og tekster med både melankoli («Needed someone to talk to, hate it when I’m all alone / Contemplated suicide from 12 o’clock til two») og pur komedie («This the last time, baby I eat over yo' place / All I get is this cup of cold coffee and cocaine...and your ugly face»).

Forventer du deg et komplett og finstilt album, kan det hende at «Piano & A Microphone 1983» blir en liten skuffelse, men som fan er det utvilsomt fascinerende å få lov til å stikke hodet inn i Prince' aller helligste.

En sjelden mulighet til å høre de seneste 40 årenes viktigste musiker i sitt eget utforskende element. Enkelt, ærlig og mesterlig.