En sjelden vare

Universitetet produserer en meget sjelden vare: Levende mennesker med kunnskap. Da er det desto merkeligere at Ole Danbolt Mjøs i et innlegg her i avisa foreslår at universitetet skal styres av politikere og andre uten tilknytning til institusjonene.

At universitetet er en kunnskapsbedrift som produserer og selger kunnskap på utdanningsmarkedet, bygger på feil varedefinisjon. Universitetet produserer ikke kunnskap, men levende mennesker som kan noe. Denne varen heter akademisk arbeidskraft, og den er vesensforskjellig fra alle andre varer. Vanlige varer brukes som oftest bare en gang, stort sett til ett eneste formål, de slites ned ved bruk, krever som regel (ofte dyrt) vedlikehold, foreldes fort, kan som regel ikke bygges om og må til slutt makuleres (ofte en meget dyr og farlig prosess). Jo mer komplisert og avansert en vare er, f.eks. et jagerfly, desto mer utpreget er disse egenskapene. Akademisk arbeidskraft kan brukes til mange formål (en historiker kan være lærer, forsker, museumsinspektør, journalist osv.), den blir bedre ved bruk pga. erfaring, vedlikeholder seg selv, foreldes sjelden (sørger som regel selv for å modernisere sine kunnskaper), kan omskoleres nesten når som helst, varer livet ut, kan overføre sine kunnskaper til andre og forbedre og utvikle annen akademisk arbeidskraft. Men så er produksjonen også litt spesiell.

Forskjellene begynner på planleggingsstadiet. Produksjonen av grunnproduktet (en med cand.mag.-eksamen) varer i minst 16- 17 år regnet fra grunnskolen av, deretter følger mangeårig tilleggsutdanning og utvikling for avanserte produkter (f.eks. professorer). Men så kan dette produktet brukes i minst 40 år til, helt til pensjonsalderen er nådd, som regel deretter også.

Produksjonsfaktorene er også ulike. Råstoffet er individuelle mennesker, som ikke kan standardiseres. De er forformet som halvfabrikata på lavere utdanningsnivåer (vi står alle på skuldrene til grunnskole- og gymnasielærere). De kan oppmuntres (vanlig pedagogikk) eller belønnes (BI-pedagogikk) til å gjøre bedre innsats, men de behøver kognitiv og emosjonell modningstid som ikke kan forkortes ved å skru tempoet opp (bare væsker kan tvinges til raskere gjennomstrømming uten skader). Så kommer produksjonsmidlene: lærere, læremidler, utstyr, undervisningsprosessen og det ekstremt viktige faglige og menneskelige miljøet.

Kvalitetskontrollen skjer ikke ved enden av samlebåndet. Eksamen er bare en foreløpig produksjonskontroll; den virkelige kvalitetstesten kommer ofte flere år etter at produktet har forlatt universitetet, da det kommer i bruk. Men det er andre, ikke vi, som setter rammene for bruken. At vi også produserer en del feilvare anser de som katastrofe, sine egne feilvarer snakker de helst ikke om. Fly styrter ikke og skip synker ikke pga. dårlige ingeniører, men fordi eierne ikke vil vente til produktet er skikkelig utviklet.

Vi produserer de fleste lærere på lavere utdanningstrinn, vi produserer dem som kommer etter oss på universitetet. Dette krever ekstra mye planlegging, arbeid og oppfølging. (Den som tror at en lærer bare er en maskin til overføring av kunnskaper som kan erstattes av datamaskiner og virtuelle skoler og universiteter, vet ingenting om pedagogikk og utdanning). Vi produserer forskningsresultater, men viktigere er det at vi produserer forskere. Mye samfunnsnødvendig kunnskap er også vårt produkt, men framfor alt produserer vi alle akademikere som skal bruke kunnskapene i det daglige arbeidet. Det avgjørende er ikke deres faglige kunnskaper, men evnen vi opparbeider hos dem til å bruke kunnskapen, tenke, utvikle seg selv, stille spørsmål, samarbeide, søke ny innsikt... Det er vanskelig å lage avanserte produkter, f.eks. et romskip, men det er en fillesak i forhold til det å produsere mennesker som kan konstruere dem.

For samfunnet som helhet er det viktig at befolkningen får mest mulig utdanning. Politikere bruker våre produkter som styringsmiddel og som manipulasjonsmiddel i den politiske maktkampen gjennom seleksjon, presentasjon og bruk av kunnskap, og vår arbeidsplass til utsettelse av ubehageligheter (f.eks. som kjøleskap for oppbevaring av arbeidsløs ungdom). Staten bruker kunnskap som forvaltnings- og utviklingsressurs. Næringslivet som organisasjons-, planleggings- og vareutviklingsfaktor. For det sivile samfunn er kunnskap utviklingsressurs. Det enkelte mennesket trenger yrkeskunnskap, men også personlighetsutvikling og erkjennelsesglede.

Hva oppnår en ved å gjøre universitetet til markedstilpasset kunnskapsbedrift? Personlig utvikling og menneskelig glede har liten verdi på markedet hvis de ikke kan børsnoteres. Masseutdanning på høyt nivå er ikke like nødvendig som tidligere. Markedet godkjenner bare fortjeneste og omsetningshastighet, alt annet kuttes ut som ikke-rentabelt. Politikere er interessert i å opprettholde sin maktposisjon (bli gjenvalgt, unngå kritikk) og vil ha et universitet som er effektivt (billig), eksternt styrt (føyelig) og ukritisk (som ikke forsker i ubehagelig ting). Statsbyråkratiet er interessert i å holde sine forvaltningsorganer under kontroll, opprettholde hierarkiet og tilpasse universitetet til seg selv (byråkratisere det). Dette er kortsiktige interesser, som står i konflikt med samfunnets langsiktige interesser.

Kommer studentene til å handle inn kunnskap eller vitnemål? Hva kommer lærere til å selge når deres lønn, forskning og karriere avhenger av vareomløpet? Hvis de tenker markedsmessig, kommer de til å selge litt dårligere varer for å kunne tilby vedlikehold (tilleggskurs) og oppgradering (etterutdanning). De kommer til å satse på forskning, som allerede nå er utslagsgivende i karrieren, og forske mest i det som er opportunt og gir penger (heller ikke kapitaleiere investerer i noe som med sikkerhet gir tap.)

Vi kommer til å få noen A-universiteter for eliten som har penger, og mange B-institusjoner for massen som ikke har dem. La oss nå glemme det sosiale elementet og velferdsstaten, som nedbygges systematisk til fordel for markedet, men tenke markedsmessig. Utdanning er ikke individuell investering i karrieren, men samfunnets investering i sin egen framtid. En selvreproduktiv elite er den korteste veien til nedgang, for kloke hoder er jevnt fordelt i alle samfunnslag.

Ole Danbolt Mjøs skriver i Dagbladet 4.10.: «Vi går inn for at kompetente, kyndige, kreative, samfunnsbevisste personar utanom institusjonen skal ha fleirtal i styret for universiteta/høgskolane. [...] Det faglege kollegium skal ha eit særskilt ansvar for faglege/akademiske spørsmål ved institusjonen.»

Utenforstående politikere og næringslivsfolk skal bestemme hva vi skal gjøre, fordi de er kompetente, kyndige osv., mens vi lærere skal bestemme hvordan det skal gjøres, fordi vi ikke er kompetente, kyndige osv. Det er en gåte hvordan de alle som én har kunnet bli kompetente, kyndige osv. med den påstått stadig dårligere kvaliteten på utdanninga. Enda mer gåtefullt er det at de har kunnet bli så kompetente ved å lære alt det de kan av oss, som alle som én ikke er kompetente, kyndige osv. (hvis de da i det hele tatt har en akademisk utdanning). Det er jo gledelig at våre elever blir bedre enn oss selv, men dette må da være et enestående tilfelle av kollektivt kvantehopp i kvalitet.

Politikere og forretningsfolk har rett til å kreve redegjørelse for både god og dårlig kvalitet på universitetet, men da har også universitetslærere rett til å kreve det samme av dem. Å bli valgt som representant fra Øvre Bortedal eller spekulere på børsen gir vel ikke mer kompetanse eller samfunnsbevissthet enn å bli en anerkjent forsker? Å skrive en dårlig artikkel er vel ikke verre enn å kjøre en stor bedrift konkurs? Hva hvis universitetslærere begynte å kreve å kontrollere politikernes og forretningsfolks kompetanse, kyndighet, kreativitet og samfunnsbevissthet ved å sitte i deres styringsorganer (som Dagfinn Worren spurte nylig)? Vi vet hva vi kan gjøre for politikere, staten og næringslivet, men hva kan de gjøre for universitetet?

Salige er de som forfekter kunnskapsbedriften, for deres skal bli Oslo Børs og andre goder. Men de behøver jammen ikke å ødelegge hele utdanninga for å få det til. Det er dårlig forretning.